Religion i samfunnet

En menneskerett

Religionsfriheten er vernet av flere menneskerettighetskonvensjoner. Gjennom menneskerettsloven gjelder blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter som norsk lov, og de går foran annen lovgivning hvis det oppstår konflikt (Menneskerettighetsutvalget, 2022). Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 9 verner retten til å gi uttrykk for religion eller livssyn gjennom gudstjeneste, undervisning, praksis og etterlevelse, og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 18 verner også retten til å velge religion (Menneskerettighetsutvalget, 2022).

Retten har to sider. Den indre friheten til å tenke, tro og ha en overbevisning kan etter menneskerettighetene ikke begrenses. Den ytre friheten til å utøve troen, alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, kan begrenses (Menneskerettighetsutvalget, 2022). Det er også vanlig å skille mellom positiv og negativ religionsfrihet. Den positive er retten til å bære religiøse symboler, følge religiøse regler og vise sin tilhørighet. Den negative er retten til ikke å ha noen religion (Menneskerettighetsutvalget, 2022).

I Norge slår også Grunnloven fast at alle innbyggere har fri religionsutøvelse, og at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje (Grunnloven, 1814, § 16). Modell 6.1 samler hvor friheten er vernet, hva den omfatter, når den kan begrenses, og hvem den verner.

Når kan friheten begrenses?

Etter artikkel 9 nr. 2 kan utøvelsen av religion bare begrenses når det har hjemmel i lov, er nødvendig i et demokratisk samfunn, og står i rimelig forhold til hva det koster den enkelte (Menneskerettighetsutvalget, 2022). Religionsfriheten verner enkeltmennesker, ikke religioner eller ideologier. Staten skal ikke bestemme hvordan en tradisjon skal tolkes, men den skal verne de som utsettes for tvang innenfra, og retten omfatter også retten til å skifte tro og til å være uenig innenfor sitt eget fellesskap (Menneskerettighetsutvalget, 2022).

Noen saker viser hvordan de tre vilkårene kan brukes i praksis. Ikke alle er dommer. Saken om turbanen ble avvist av Den europeiske menneskerettsdomstolen uten full behandling, NRK-saken ble behandlet av Kringkastingsrådet, og hijabsaken ble vurdert av Likestillings- og diskrimineringsombudet. De andre sakene er dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstolen.

• Korset på jobben. En ansatt i British Airways og en sykepleier på et sykehus fikk ikke lov til å bære et synlig kors på jobb. Domstolen kom til at flyselskapet hadde krenket den første kvinnens frihet. Ønsket om et bestemt bedriftsbilde var et lovlig formål, men britiske domstoler hadde etter domstolens syn lagt for stor vekt på det. Sykepleieren tapte saken, fordi hensynet til helse og sikkerhet på en sykehusavdeling veide tyngre (Den europeiske menneskerettsdomstolen, 2024). Saken heter Eweida og andre mot Storbritannia fra 2013. Saken viser vilkåret om forholdsmessighet. Samme handling kan vurderes ulikt når begrunnelsen er ulik.
• Korset i nyhetssendingen. En lignende sak kom i Norge i 2013. Nyhetsoppleser Siv Kristin Sællmann i NRK fikk beskjed fra lederne sine om at hun ikke kunne bære kors i sendingen. Mange reagerte, og en Facebook-side mot NRKs beslutning fikk 123 000 støttespillere. NRK begrunnet beslutningen med at nyhetsopplesere skal være nøytrale i spørsmål om religion og politikk, og at heller ikke annet pynt skal trekke oppmerksomhet. Kringkastingsrådet ga NRK medhold og mente at journalisters språk, klær og pynt bør være nøytrale (Views and News from Norway, 2013). Saken ble aldri prøvd for en domstol. Den viser likevel det samme spørsmålet som i den britiske saken. Er begrunnelsen god nok til at det er rimelig å be den ansatte om å legge bort et religiøst symbol? I den britiske saken var begrunnelsen bedriftens image, og domstolen mente at den veide for lite. I NRK-saken var begrunnelsen kravet om nøytralitet i nyhetsformidlingen. Kringkastingsrådet mente at dette veide tyngst, mens kritikerne mente at et lite smykke ikke truer nøytraliteten.
• Turbanen i sikkerhetskontrollen. En sikh måtte ta av seg turbanen i sikkerhetskontrollen på en flyplass, selv om han ikke hadde nektet å gå gjennom skanneren. Domstolen mente at kontrollen var nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet. Den la også vekt på at tiltaket bare ble brukt av og til, og at saken lå innenfor det handlingsrommet staten har. Klagen ble derfor avvist (Den europeiske menneskerettsdomstolen, 2024). Saken heter Phull mot Frankrike fra 2005. Domstolen vurderte dermed begrunnelsen som sterk og ulempen for den enkelte som liten. Noen vil likevel spørre om det fantes mindre inngripende løsninger, for eksempel en kontroll i et eget rom.
• Ansiktsdekkende plagg. Frankrike forbød å dekke til ansiktet på offentlige steder. En muslimsk kvinne som ville bære nikab, mente at forbudet krenket henne. Domstolen godtok statens begrunnelse om å legge til rette for at folk kan leve sammen, og viste til at landene har stort spillerom når meningene i Europa spriker (Den europeiske menneskerettsdomstolen, 2024). Saken heter S.A.S. mot Frankrike fra 2014. Dommen er omdiskutert. Noen mener den verner fellesskapet, andre mener begrunnelsen er for vag til å begrense en så personlig frihet.
• Hijab i politiet. Også i Norge har spørsmålet om religiøse plagg i offentlig tjeneste vært omstridt. I 2008 spurte en kvinne Politidirektoratet om hun kunne bruke hijab under utdanningen ved Politihøgskolen og senere i politiet. Departementet gikk først inn for å endre uniformsreglementet, men besluttet i februar 2009 at det ikke skulle endres. Året etter kom Likestillings- og diskrimineringsombudet til at beslutningen var indirekte diskriminering på grunn av religion og kjønn. Ombudet godtok at et nøytralt politi er et legitimt formål, men mente at departementet ikke hadde vist at forbudet var nødvendig. Ombudet pekte også på at Forsvaret og Tollvesenet allerede tillot religiøse hodeplagg (Likestillings- og diskrimineringsombudet, 2010). Uttalelsen var ikke en dom, og reglene ble ikke endret. I 2019 svarte justisministeren at religiøse hodeplagg fortsatt ikke er tillatt til politiuniformen, fordi politiet skal framstå som religiøst nøytralt (Kallmyr, 2019). Saken viser at partene kan være enige om formålet, et nøytralt politi, men uenige om tiltaket er nødvendig. Det er nettopp det andre av de tre vilkårene.
• Krusifikset i klasserommet. En mor i Italia mente at krusifikser i klasserommene stred mot retten til å oppdra barna sine sekulært. Domstolen kom til at staten kunne la krusifiksene henge, så lenge undervisningen ikke ble en form for indoktrinering (Den europeiske menneskerettsdomstolen, 2024). Saken heter Lautsi og andre mot Italia fra 2011. Saken handler om hvor grensen går mellom å vise frem en tradisjon og å påvirke elever, et spørsmål som også gjelder KRLE.

I eksemplene blir vilkårene brukt som et sett med spørsmål, og domstolen, Kringkastingsrådet og ombudet kommer til ulike svar i ulike saker. Hva er formålet? Er tiltaket nødvendig? Hvor mye koster det for den som rammes?

Spørsmålene er ikke bare teoretiske i Norge. I januar 2022 nektet Statsforvalteren i Oslo og Viken Jehovas vitner statstilskudd for 2021 på grunn av utstøtelsespraksisen deres (Menneskerettighetsutvalget, 2022). Vitnene gikk til sak mot staten og vant i Høyesterett i 2026 (Høyesterett, 2026). Saken viser hvordan religionsfriheten og statens rett til å stille vilkår for tilskudd kan komme i konflikt.

Å kritisere religion

Religionskritikk er en vanlig del av religionsfaget. Kritikken kan gjelde om religionens påstander er sanne, hva religion gjør med mennesker og samfunn, eller hvordan religiøse ledere bruker makt.

Det går an å skille mellom to måter å forholde seg til religionskritikk på. En religionskritiker tar et standpunkt og kan for eksempel hevde at gudstro bygger på en illusjon. En religionsforsker undersøker i stedet hvordan slike påstander begrunnes, i hvilken historisk sammenheng de oppstår, og hva de gjør med forholdet mellom religion og samfunn. I denne delen er religionskritikken først og fremst et studieobjekt.

Modell 6.2 gir en oversikt over hva kritikken kan rette seg mot, hvem den kommer fra, og hvor grensen går mot hets. Resten av denne delen har seks avsnitt. De handler om klassisk religionskritikk, moderne filosofisk kritikk, religion og menneskerettigheter, kritisk religionssosiologi, kritikk innenfra og kritikk av religionsbegrepet, og til slutt om religionsvitenskapens kritiske oppgave. Hvert eksempel kan leses med de samme to spørsmålene. Hva kritiseres, og hvem kritiserer?

Klassisk religionskritikk

Den moderne europeiske religionskritikken fikk stor betydning på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Fire tenkere blir ofte trukket fram, Feuerbach, Marx, Nietzsche og Freud.

Feuerbach. Gud som menneskets speilbilde

Filosofen Ludwig Feuerbach ga i 1841 ut boka Kristendommens vesen. I religionsvitenskapen blir han ofte regnet som opphavet til en klassisk projeksjonsteori om religion (Gooch, 2023). Tanken er at mennesket tillegger Gud sine egne beste egenskaper, som kjærlighet, visdom og godhet, og så tilber disse egenskapene som noe utenfor seg selv. Religion blir dermed et uttrykk for hva mennesket er og lengter etter, mer enn en beskrivelse av en guddommelig virkelighet.

Marx. Religion som samfunnets speil

Filosofen Karl Marx mente at religion er et menneskelig produkt. «Mennesket lager religionen, religionen lager ikke mennesket.» Fordi religionen speiler samfunnet, blir kritikken av religionen en kritikk av samfunnet. Kritikken av himmelen blir til kritikk av jorden, og kritikken av teologien til kritikk av politikken (Schoenfeld, 1998). Marx kalte religionen «den undertrykte skapningens sukk». Den er et uttrykk for virkelig lidelse og samtidig en protest mot den. Å avskaffe religionen betydde for Marx å kreve virkelig lykke for menneskene, ikke bare å slutte å tro (Schoenfeld, 1998). Han så også religionen som en del av den herskende klassens ideologi, som får de undertrykte til å godta sin stilling (Schoenfeld, 1998).

Mest kjent er utsagnet om at religionen er «folkets opium». Det står i innledningen til Zur Kritik der Hegel’schen Rechts-Philosophie, som Marx ga ut i tidsskriftet Deutsch-Französische Jahrbücher i 1844. Der skriver han først at den religiøse elendigheten på én gang er et uttrykk for den virkelige elendigheten og en protest mot den. Så følger setningene «Die Religion ist der Seufzer der bedrängten Kreatur, das Gemüt einer herzlosen Welt, wie sie der Geist geistloser Zustände ist. Sie ist das Opium des Volkes.» På norsk kan de gjengis omtrent slik. Religionen er den undertrykte skapningens sukk, hjertet i en hjerteløs verden, slik den er ånden i åndløse tilstander. Den er folkets opium. Rett etter skriver Marx at det å oppheve religionen som folkets illusoriske lykke er å kreve dets virkelige lykke (Marx, 1844).

I dag blir uttrykket ofte forstått som at religion er et rusmiddel som sløver folk. Sosiologen Andrew McKinnon peker på at opium betydde noe mer sammensatt på 1800-tallet. Det var en vanlig medisin mot smerte og sykdom, samtidig som det vokste fram bekymring for avhengighet, og opiumshandelen førte til kriger. For romantiske forfattere kunne opium også åpne for drømmer om en annen virkelighet. Ifølge McKinnon spiller metaforen på alle disse betydningene samtidig. Religionen lindrer en smerte som har virkelige årsaker i samfunnet, og den er både et uttrykk for lidelsen og en protest mot den. Lykken den lover, er likevel en illusjon. Kravet om å oppheve religionen blir derfor et krav om virkelig lykke, og for Marx betydde det å endre forholdene som skaper behovet for trøst (McKinnon, 2005).

Nietzsche. Når Gud er død

Filosofen Friedrich Nietzsche er kjent for utsagnet «Gud er død», som står i boka Den muntre vitenskap fra 1882. Utsagnet blir tolket på flere måter. Én tolkning er at det ikke lenger finnes gode grunner til å tro at Gud finnes. Nietzsche var samtidig opptatt av hva som følger av dette. Han mente at mange som har sluttet å tro, fortsatt holder fast ved en moral som bygger på troen, for eksempel tanken om at alle mennesker er like mye verdt. Han kritiserte også den kristne moralen for å verdsette ydmykhet og svakhet framfor det han så som menneskelig storhet (Remhof, 2018).

Freud. Religion som illusjon

Psykoanalytikeren Sigmund Freud var ateist, men skrev mange studier om religion. Han sammenlignet religion med nevrose, og i En illusjons fremtid fra 1927 beskrev han religion som en barnslig ønskeprojeksjon. Den springer ut av ønsket om å leve evig og om å bli ledet av en mektig far, og den gir trøst i lidelsen (Nielsen, 1998). Freuds syn kan sammenlignes med filosofen Ludwig Feuerbachs humanistiske religionsteori (Nielsen, 1998).

De fire tenkerne er svært forskjellige, men de har noe felles. De forsøkte å forklare religion ut fra menneskelige forhold, uten å forutsette at religionens egne sannhetskrav var riktige. Slik bidro de også til perspektiver som senere fikk betydning for religionsvitenskapen.

Moderne filosofisk religionskritikk

Noen moderne kritikere fører videre den filosofiske kritikken av religionens sannhet. Det gjelder den nye ateismen tidlig på 2000-tallet og nyere stemmer på 2020-tallet. Samtidig har noen av de kjente ateistene selv endret syn på religionens plass i samfunnet.

Den nye ateismen

Marx og Freud skrev for mer enn hundre år siden. I nyere tid har det kommet en ny bølge av religionskritikk. Den fikk stor oppmerksomhet tidlig på 2000-tallet. Den nye ateismen er en samlebetegnelse på forfattere som skrev bøker som argumenterte for ateisme, blant annet Sam Harris, Richard Dawkins, Daniel Dennett og Christopher Hitchens. De bruker de empiriske vitenskapene som målestokk for hva det er rimelig å tro (Internet Encyclopedia of Philosophy, u.å.). Harris beskriver tro som en tillatelse religiøse mennesker gir hverandre til å tro noe sterkt uten belegg, og Hitchens mener at religiøs tro i bunn og grunn bygger på ønsketenkning (Internet Encyclopedia of Philosophy, u.å.). Her kan en se en linje tilbake til Freud. Et kjent eksempel er Dawkins sin bok The God Delusion fra 2006 (Sánchez Silva, 2024). Allerede tittelen viser at kritikken først og fremst gjelder sannhet. Religiøs tro blir behandlet som en påstand om verden som kan prøves mot vitenskapelige kunnskaper.

Den nye ateismen er også blitt kritisert. En innvending fra filosofer er at Dawkins overser mye av den filosofiske litteraturen om Guds eksistens, og at Harris bruker lite plass på argumentene for og mot tro på Gud (Internet Encyclopedia of Philosophy, u.å.). Med redskapene fra kapittel 3 kan en også spørre om kritikken treffer religion slik den leves i hverdagen, eller først og fremst religion forstått som en samling påstander om verden.

Alex O’Connor. Kritikk av sannhet i digitale medier

Alex O’Connor studerte filosofi og teologi ved universitetet i Oxford. Han startet YouTube-kanalen CosmicSkeptic som 17-åring og har senere laget podkasten Within Reason, der han blant annet snakker med bibelforskere (Scote, 2025). Han ble kjent som ateist, men beskriver seg i dag som agnostiker. Han er også blitt kritisk til den nye ateismen, som han mener ikke innfridde det den lovet (New Humanist, 2025). Han er fortsatt enig i mye av kritikken av Gudsbildet i Det gamle testamentet, men mener at de nye ateistene behandlet Jesus og Det nye testamentet for overfladisk, og at den Guden de kritiserte, ikke er den de fleste troende kjenner seg igjen i (Scote, 2025).

O’Connor viser at kritikk av religionens sannhet fortsatt lever, men i en annen form. Den foregår mer i samtaler og podkaster enn i store filosofiske verk, og den kan være preget av åpenhet for motargumenter. Kritikken hans av de nye ateistene knytter an til et spørsmål fra kapittel 2, om en kritikk beskriver religionen slik de troende selv forstår den.

Ateisme, tro og kulturkristendom

To kjente ateister har de siste årene endret hvordan de omtaler kristendommen, men på svært ulike måter.

Ayaan Hirsi Ali vokste opp som muslim, ble en kjent kritiker av islam og regnet seg i mange år som ateist. I 2023 skrev hun at hun nå kaller seg kristen. Hun begrunnet det på to måter. Den ene var personlig. Hun mente at ateismen ikke ga svar på spørsmålet om hva som er meningen med livet, og at et liv uten åndelig trøst ble uutholdelig for henne. Den andre var samfunnsmessig. Hun mente at Vesten trenger en felles fortelling for å stå imot det hun ser som trusler, og at den jødisk-kristne tradisjonen har lagt grunnlaget for friheter som samvittighetsfrihet og rettsstat (Hirsi Ali, 2023).

Året etter sa Richard Dawkins i et radiointervju at han kaller seg kulturkristen. Han understreket at han ikke tror på kristendommens lære, men at han føler seg hjemme i salmer, julesanger og kristen kultur, og at han mente kristendommen er en mer anstendig religion enn islam (Sánchez Silva, 2024).

De to sakene ligner hverandre, men de er ikke like. Hirsi Ali beskriver en endring som også gjelder tro og mening. Dawkins holder fast ved ateismen og knytter seg bare til kristendommen som kultur. Religionssosiologien har flere begreper som kan brukes til å forstå forskjellen.

Teorier om tro og tilhørighet

Religionssosiologen Grace Davie lanserte på 1990-tallet uttrykket «believing without belonging», tro uten tilhørighet. Hun ville beskrive at mange europeere sier at de tror på noe, eller kaller seg kristne, uten å gå i kirken. Hun har senere understreket at både tro og tilhørighet kan være sterk eller svak, og at jo løsere en definerer tro, jo flere troende finner en (Liu, 2005). Senere utviklet hun begrepet stedfortredende religion, religion som en aktiv minoritet utøver på vegne av et mye større flertall, som stilltiende forstår og godtar det. Hun peker blant annet på at mange i Norden fortsetter å være medlemmer av og betale til kirken selv om få går til gudstjeneste eller tror på kirkens lære (Davie, 2010). Sosiologene Steve Bruce og David Voas har kritisert begrepet. De er enige i at slike eksempler finnes, men mener at velvilje overfor kirken ikke viser at flertallet er religiøst på denne måten, og at utviklingen peker mot sekularisering (Bruce & Voas, 2010).

Sosiologen N. J. Demerath brukte begrepet kulturell religion om et fenomen han fant i så ulike land som Polen, Nord-Irland og Sverige, der religion lever videre som kulturarv og identitet mer enn som tro (Demerath, 2000). Religionsforskeren Abby Day har undersøkt hvorfor mange som ikke tror på Gud, likevel kaller seg kristne. Hun snur Davies uttrykk og taler om «believing in belonging», å tro på tilhørighet. Mange av informantene hennes knyttet det å være kristen til familie, oppvekst, moral og nasjon, og Day skiller mellom kristen identitet som noe en er født inn i, som en etnisk markør, og som et ideal en strekker seg mot (Day, 2011). Hun peker også på at religion ofte brukes offentlig som et merke på gruppeidentitet, og at det å kalle seg kristen noen ganger brukes til å skille seg fra andre grupper (Day, 2012).

Med disse begrepene kan de to sakene leses mer presist. Dawkins’ utsagn kan forstås som kulturell religion i Demeraths forstand, eller som tilhørighet uten tro i Days forstand. Når han stiller kristendommen opp mot islam, kan Days analyse av kristen identitet som gruppemarkør brukes til å spørre hvem som blir regnet som innenfor og utenfor. Hirsi Alis vending omfatter både tilhørighet og et ønske om tro og mening, og lar seg derfor vanskeligere forklare bare som kulturell religion. Woodheads skepsis til en kristen vekkelse, som omtales under kritisk religionssosiologi, gir et tredje perspektiv på hvor langt slike enkeltstemmer kan si noe om utviklingen i samfunnet.

Religion, frihet og menneskerettigheter

En annen del av den moderne kritikken handler om forholdet mellom religion, staten og den enkeltes rettigheter. Den knytter an til del 1 om religionsfrihet. Namazie og Copson er ikke religionsforskere, men debattanter og organisasjonsledere. De er tatt med fordi de viser to ulike former for slik kritikk.

Maryam Namazie. Kritikk av religiøs makt

Maryam Namazie er født i Iran og bor i Storbritannia. Hun grunnla Council of Ex-Muslims of Britain og er med i kampanjen One Law for All. Hun skiller mellom muslimer, som hun beskriver som like mangfoldige i tro og politikk som andre, og islamisme, som hun ser som en politisk bevegelse. Hun mener at staten ikke skal gi religion noen rolle i domstoler eller offentlig politikk, og hun er kritisk til religiøse domstoler i Storbritannia fordi hun mener de rammer kvinner i saker om skilsmisse og omsorg for barn (Park, 2022a).

I en tale i 2026 argumenterte hun for at blasfemilover beskytter religiøs autoritet mot kritikk. Hun skiller mellom å verne troende, som hun støtter, og å verne trosoppfatninger mot kritikk, som hun avviser. Hun mener også at kvinner rammes særlig hardt, fordi kroppen, håret og stemmen deres allerede er regulert i mange religiøse systemer (Namazie, 2026).

Kritikken handler mest om makt og om forholdet mellom religion og stat. Den viser hvordan religionskritikk kan være en del av en kamp for rettigheter. Den reiser også et spørsmål som denne delen kommer tilbake til, nemlig hvordan en kan skille mellom kritikk av en ideologi og generaliseringer om troende mennesker. Namazie trekker selv dette skillet, men kritikerne hennes mener at det ikke alltid kommer tydelig fram.

Andrew Copson. Kritikk av religionens plass i staten

Andrew Copson leder Humanists UK og var president i Humanists International i ti år. Han beskriver humanisme som et ikke-religiøst livssyn som kombinerer et naturalistisk syn på universet med en moral som har mennesket i sentrum. Han skiller humanisme fra ateisme, som han ser som et nei til ett bestemt spørsmål (Park, 2022b). Humanists UK arbeider blant annet med religionsundervisning og felles andakt i britiske skoler (sekularisme) (Park, 2022b).

I 2025 kommenterte Copson en dom fra Storbritannias høyesterett om religionsundervisning og felles andakt i skolen i Nord-Irland. Han mente at staten ikke kan presentere kristen teologi som objektive fakta, at det å undervise om at ulike livssyn finnes side om side er opplæring, og at det å lære barna at ett livssyn er sant, ville være forkynnelse. Han mente også at det å be barn om å gå ut av felles andakt kan stigmatisere barna (Copson, 2025).

Copsons kritikk retter seg mot religionens stilling i offentlige institusjoner, ikke mot den enkeltes tro. Argumentene ligner på de argumentene som har preget debatten om KRL og KRLE i Norge, der spørsmålet om skillet mellom opplæring og forkynnelse og retten til fritak har vært sentralt.

Når staten tar stilling

Noen ganger blir kritikk av religiøse praksiser til politikk. I 2023 la regjeringen fram et forslag om å forby konverteringsterapi, det vil si forsøk på å få noen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Forbudet omfatter blant annet religiøst baserte metoder, og barn skal ha et særskilt vern (Kultur- og likestillingsdepartementet, 2023). Et annet eksempel er handlingsplanen mot negativ sosial kontroll, som beskriver press, oppsyn, trusler eller tvang som systematisk begrenser noen i livsutfoldelsen. Planen understreker at slik kontroll kan forekomme uavhengig av religion og livssyn, og at tros- og livssynssamfunn har en viktig rolle i å forebygge den (Kunnskapsdepartementet, 2021).

Begge eksemplene viser at kritikk av virkninger kan føre til lover og tiltak. De viser også at det er en spenning mellom religionsfriheten og vernet av enkeltmennesket. Religionsfriheten verner mennesker, ikke praksiser, og det gjelder også de som blir utsatt for press i sitt eget fellesskap (Menneskerettighetsutvalget, 2022).

Kritikk eller hets?

Religionskritikk er vernet av ytringsfriheten. Det betyr ikke at alt som sies om en religion, regnes som kritikk. Sosialantropologen Sindre Bangstad skiller mellom kritikk av tolkninger og praksiser og islamofobi. Kritikk av tolkninger som er kvinneundertrykkende, homofobe eller voldslegitimerende, regner han som legitim og nødvendig. Islamofobi kjennetegnes derimot av at alle muslimer blir fremstilt som like, som om de tenker og handler på samme måte fordi de er muslimer (Bangstad, 2014). Det samme skillet kan brukes om fiendtlighet mot andre grupper, som jøder eller kristne.

Koranbrenningene i Danmark og Sverige i 2023 viser at grensen kan være omstridt. Den danske regjeringen mente at handlingene først og fremst hadde som formål å håne og provosere, og viste til at terrortrusselen mot Danmark var skjerpet (Justitsministeriet, 2023). Folketinget vedtok i desember 2023 et forbud mot utilbørlig behandling av skrifter med stor religiøs betydning, som Koranen, Bibelen og Toraen (Belga News Agency, 2023). Tilhengerne mente at forbudet verner både sikkerhet og fellesskap. Kritikerne mente at det innskrenker ytringsfriheten og minner om et forbud mot blasfemi. Saken viser at religionsfrihet og ytringsfrihet kan trekke i ulike retninger.

Kritisk religionssosiologi

Religionssosiologer undersøker ikke først og fremst om Gud finnes, men hvordan religion virker i samfunnet. De kan for eksempel studere hvordan religion brukes til å begrunne makt, hvordan den former identitet, og hvordan den inngår i politiske konflikter. Det er vanlig å skille mellom religionssosiologi som kritisk analyse og religionskritikk som et normativt standpunkt. En sosiolog som undersøker problematiske sider ved religion, tar ikke dermed stilling for eller mot religion. Forskningen er likevel ofte en del av den offentlige debatten, og den blir selv diskutert.

Religion og politisk makt

Sosiologene Philip S. Gorski ved Yale University og Samuel L. Perry ved University of Oklahoma ga i 2022 ut boka The Flag and the Cross om det de kaller hvit kristen nasjonalisme i USA. Gorski beskriver den som en ideologi bygd på en fortelling om at USA ble grunnlagt som en kristen nasjon av hvite kristne, og at landet er utvalgt av Gud. Han sporer fortellingen tilbake til 1690-årene og mener at den i dag er en alvorlig trussel mot demokratiet. Samtidig understreker han at det ikke er noen innebygd motsetning mellom kristendom og demokrati (Cummings, 2022).

Gorski og Perry undersøker ikke om kristen tro er sann, men hvordan religiøse fortellinger og symboler brukes i politikken. Kritikken deres retter seg mot makt.

Motstand innenfra

Sosiologen Ruth Braunstein ved Johns Hopkins University studerer hvordan religion former demokratisk liv. Ett av prosjektene hennes handler om motstand mot kristen nasjonalisme, blant annet om evangelikale kristne som står imot ekstremisme i sine egne miljøer (SNF Agora Institute, u.å.). Eksempelet viser at den samme religiøse tradisjonen kan brukes både til å støtte og til å kritisere en politisk bevegelse. Det knytter an til Jacksons skille mellom tradisjon, gruppe og individ i kapittel 3.

Kirkenes plass i samfunnet

Den britiske religionssosiologen Linda Woodhead ved King’s College London har lenge forsket på tilbakegangen for kirkene og framveksten av andre former for religiøsitet. I en artikkel fra 2026 skriver hun at omtrent halvparten av britene oppgir at de ikke har noen religion, at rundt 40 prosent identifiserer seg som kristne, og at rundt 5 prosent går i kirken hver uke. Hun er skeptisk til påstander om en kristen vekkelse og mener at politiske forsøk på å fremme kristendommen gjenoppliver ord mer enn religion. Samtidig mener hun at de etablerte kirkene står sterkere enn mange antar, blant annet fordi de er vevd inn i institusjoner som skolen (Woodhead, 2026).

Woodheads kritikk retter seg ikke mot troen, men mot påstander om religionens utvikling som hun mener ikke stemmer med tallene. Den kan leses sammen med statistikken i kapittel 4 og 5.

Nye kategorier

Sosiologen Penny Edgell ved University of Minnesota argumenterer i en artikkel fra 2024 for at et innflytelsesrikt rammeverk fra 1988, som delte amerikansk religion i en høyreside og en venstreside, ikke lenger passer. De siste 30 årene har oppslutningen om de etablerte, særlig hvite, kristne institusjonene gått ned, og mange beskriver seg som likegyldige til religion, som åndelige eller som ikke-religiøse. Hun foreslår derfor å studere religion og ikke-religion sammen og å undersøke hvordan betydningen av religiøs identitet endrer seg (Edgell, 2024). Her retter kritikken seg mot fagets egne teorier og kategorier, ikke mot religionen.

Kritikk av forskningen

Også forskningen om kristen nasjonalisme er blitt kritisert. Sosiologene Jesse Smith og Gary J. Adler mener at begrepet er blitt så vidt at det blander sammen ulike syn på religionens plass i offentligheten, og at spørsmålene som brukes for å måle det i undersøkelser, er for uklare til å bære konklusjonene. Når de analyserer de samme spørsmålene på en annen måte, finner de flere ulike holdninger i stedet for én (Smith & Adler, 2022). Statsviteren Nicholas T. Davis har på lignende måte stilt spørsmål ved hvor godt den mest brukte skalaen måler det den skal måle (Davis, 2023).

Eksempelet viser at kritisk religionsforskning selv kan bli kritisert for sine begreper og metoder. Det samme spørsmålet om kritikkens forutsetninger kommer igjen hos Asad nedenfor.

Maktkritikk etter overgrepene

En del av kritikken på 2020-tallet gjelder overgrep. I 2021 la en uavhengig kommisjon i Frankrike fram en rapport om seksuelle overgrep i Den katolske kirke. Kommisjonen anslo at rundt 216 000 barn var blitt utsatt for overgrep fra prester og andre geistlige siden 1950, og rundt 330 000 når ansatte og frivillige i kirken ble regnet med. Kommisjonens leder mente at kirken i flere tiår hadde dekket over overgrepene på en systematisk måte. Rapporten kom med 45 anbefalinger, blant annet endringer i kirkeretten, og lederen av de franske biskopene ba ofrene om tilgivelse (Corbet, 2021).

Eksempelet er en form for maktkritikk. Kritikken gjelder ikke først og fremst troen, men hvordan en institusjon har brukt sin autoritet og beskyttet seg selv. Samtidig var det kirken selv som ba om granskingen. Maktkritikk kan derfor komme både utenfra og innenfra, og den kan bli tatt imot av institusjonen den retter seg mot.

Kritikk fra de som har forlatt troen

En annen form for kritikk kommer fra mennesker som selv har forlatt et trossamfunn. I USA vokste det etter 2016 fram en løs bevegelse av tidligere evangelikale som kaller seg exvangelicals. De forteller offentlig om hvorfor de forlot menighetene sine, ofte i podkaster og sosiale medier. Mange beskriver erfaringer med frykt for evig straff og strenge regler, og noen terapeuter arbeider for at slike erfaringer skal regnes som religiøse traumer (Religion Watch, 2021).

Denne kritikken handler om virkninger og makt. Den kommer verken helt utenfra eller helt innenfra, men fra mennesker som kjenner fellesskapet godt. Den bygger på erfaring fra innsiden. Samtidig advarer noen av terapeutene selv mot at fortellingene brukes til å fremstille all religion som skadelig (Religion Watch, 2021). I religionsvitenskapen kan fortellinger fra de som har gått ut, og fra de som er blitt, begge studeres som kilder, men ingen av gruppene alene viser hvordan alle i fellesskapet har det.

Kritikk innenfra og kritikk av religionsbegrepet

Noe kritikk kommer fra mennesker som selv står i en religiøs tradisjon. Annen kritikk retter seg mot selve begrepet religion.

Feministisk religionskritikk

En annen moderne retning er feministisk religionskritikk. Den amerikanske teologen Mary Daly, som hadde katolsk bakgrunn, anklaget i bøkene The Church and the Second Sex fra 1968 og Beyond God the Father fra 1973 Den katolske kirke for systematisk kvinneundertrykking. Hun regnes som en av de første som la grunnlaget for feministisk teologi. Daly og Rosemary Radford Ruether ville først reformere katolsk teologi i feministisk retning, mens Daly senere utviklet en mer radikal feministisk spiritualitet (Bøe & Kalvig, 2020, s. 62–63).

Kritikken kom fra mange tradisjoner. Den jødiske teologen Judith Plaskow kritiserte patriarkalske tolkninger i jødedommen, og marokkanske Fatima Mernissi framførte feministisk kritikk av islam i samme periode. I Norge var Kari Elisabeth Børresen en viktig bidragsyter, og hun ble landets første professor i feministisk teologi (Bøe & Kalvig, 2020, s. 63). Mye av denne kritikken kommer fra kvinner som selv er troende, og den leder over til neste avsnitt.

Feministisk teologi er fortsatt i utvikling. Den britiske teologen Karen O’Donnell underviser ved Westcott House i Cambridge og beskriver seg som en feministisk teolog som er opptatt av hvor kropp og teologi møtes. Hun bruker kroppslige erfaringer som traume, tap og morskap som kilder til teologisk refleksjon (Westcott House, u.å.). Hun er en av teologene som har utviklet traumeteologi, et felt som ifølge henne for det meste har vært ledet av kvinner. Feltet leser bibeltekster og kristne ritualer, som nattverden, i lys av traumeforskning (O’Donnell, 2025).

Kritikk innenfra

Religionskritikk kommer også fra mennesker som selv er religiøse. Profeter har kritisert konger, reformatorer har kritisert kirken, og troende kvinner har kritisert mannsdominans i sine egne fellesskap. Religionsfriheten verner også denne kritikken, med retten til å stille spørsmål ved andres tro og til å være uenig innenfra (Menneskerettighetsutvalget, 2022). Eksemplene viser at kritikk og tro ikke alltid står mot hverandre. Den franske overgrepsrapporten og den norske helvetesdebatten er to eksempler på det. I begge tilfellene kom kritikken fra mennesker som selv sto i tradisjonen.

Liberal teologi

En form for kritikk innenfra er liberal teologi. Det var en retning i protestantisk kristendom som dominerte på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Friedrich Schleiermacher regnes som grunnleggeren. Han mente at kjernen i religion er en følelse av absolutt avhengighet av Gud, og at læren vokser ut av denne følelsen (Schepers, u.å.). Liberale teologer tok i bruk den historisk-kritiske bibelforskningen, og Bibelen ble ikke lenger sett som en ufeilbarlig åpenbaring. Mange forsto Gud som nærværende i verden, og de la stor vekt på den religiøse erfaringen. Adolf von Harnack mente at kjernen i kristendommen er Jesu person og lære, som han oppsummerte i tre punkter, at Guds rike kommer, at Gud er far, og at det kristne livet består i rettferdighet og kjærlighet (Schepers, u.å.).

Liberal teologi er ikke religionskritikk utenfra. Den kan heller forstås som et forsøk på å tolke troen på nytt i møte med moderne vitenskap og fornuft. Den førte også til konflikter innenfor kirkene.

I Norge kom en av de mest kjente konfliktene i 1953. Professor Ole Hallesby holdt en tale med harde ord om helvete, som NRK sendte i radio 25. januar. Biskop Kristian Schjelderup avviste tanken om helvete som et evig straffested og mente at alle til slutt ville bli frelst. Den såkalte helvetesdebatten varte til 1957 (Skottene, 2013, s. 4–5). Ifølge Skottene trodde bare én av sju nordmenn på et evig helvete i 1998 (Skottene, 2013, s. 6). Eksempelet kan vise hvordan kritikk innenfra over tid kan være med på å forandre hva mange troende mener.

Postkolonial kritikk

En helt annen form for kritikk retter seg mot selve begrepet religion. Forskere som Talal Asad og Tomoko Masuzawa har vist at begrepet religion, og ideen om noen få store verdensreligioner, fikk sin form i Europa i en tid med kolonimakt (postkolonial kritikk). Spørsmålet er da ikke om en religion er sann eller god, men hvem som har hatt makt til å definere hva religion er (Turner, 2014).

Antropologen Talal Asad blir ofte regnet som en av de mest sentrale i denne retningen. I boka Genealogies of Religion fra 1993 ville han ikke gi en ny og bedre definisjon av religion. Han ville vise hvordan begrepet har blitt til historisk, og at mennesker har hatt bestemte grunner til å definere det på bestemte måter. Han peker også på at en sekulær stat stadig må avgjøre hva som er ekte religion, og hvor grensene for religion skal gå. Staten er derfor ikke så atskilt fra religion som den gir seg ut for (Shaikh, u.å.).

Asad gjør ikke religion fritatt fra kritikk. Han krever at også kritikkens forutsetninger blir undersøkt. Når religion kritiseres for å være irrasjonell eller umoderne, kan en spørre hvilket bilde av religion og modernitet kritikken bygger på. Asads mest kjente bøker kom før 2020, men perspektivet hans brukes fortsatt i forskningen.

Religionsforskeren Alicia Turner nyanserer dette bildet. Hun mener at begrepet ikke bare ble tredd ned over de koloniserte, men at de selv var med på å forme det. I det britiskstyrte Burma protesterte skolegutter mot å måtte kaste seg ned foran europeiske lærere. De argumenterte for at dette var en religiøs handling, og at den derfor ikke kunne kreves i en sekulær statsskole. Striden om hva som er religion, ble slik et redskap for å utfordre kolonimakten (Turner, 2014). Kritikken henger sammen med kritikken av verdensreligionsmodellen i kapittel 1.

Religionsvitenskapens kritiske oppgave

Fra sannhet til samfunnsmessig betydning

Når en sammenligner klassisk og nyere religionskritikk, ser en både kontinuitet og endring. Spørsmålene Feuerbach, Marx, Nietzsche og Freud stilte, er fortsatt aktuelle. Folk diskuterer fortsatt om Gud finnes, hvorfor religiøse forestillinger oppstår, og hva religion betyr for moral og samfunn. Samtidig preges dagens kritikk av spørsmål om religionens plass i samfunn med mange livssyn, om religionsfrihet, kjønn, sekularisme og menneskerettigheter.

Namazie undersøker forholdet mellom religion, politisk makt og individuell frihet. O’Connor fører diskusjonen om religionens sannhet videre. Copson stiller spørsmål ved religionens plass i statens institusjoner. Religionssosiologer som Gorski, Perry, Braunstein og Woodhead undersøker hvordan religion virker i politikk og institusjoner, og O’Donnell utfordrer tradisjonen innenfra. Asad utvider perspektivet ved å spørre hvordan religion og sekularisme blir forstått og definert.

Skillet er likevel ikke absolutt. De klassiske kritikerne var ikke bare opptatt av sannhet, og dagens kritikere er ikke bare opptatt av makt og rettigheter. Marx undersøkte religionens forhold til makt allerede på 1800-tallet, og mange diskuterer fortsatt om Gud finnes. Forskjellen handler mest om hvilke spørsmål som blir vektlagt, og hvilke samfunnsforhold kritikken inngår i.

Religionskritikk som studieobjekt

Å studere religion betyr ikke å ta stilling til om religiøse forestillinger er sanne eller usanne. Religionsvitenskapen vil først og fremst forstå, beskrive og forklare religion som et menneskelig, historisk og samfunnsmessig fenomen. Det betyr ikke at religion er unntatt fra kritisk undersøkelse. Påstander, institusjoner, praksiser og maktforhold i religioner kan analyseres med de samme vitenskapelige prinsippene som andre fenomener i samfunnet.

I religionsvitenskapen blir også kritikernes egne forutsetninger undersøkt. Når religion blir fremstilt som en illusjon, som undertrykkende eller som en trussel mot vitenskap og frihet, blir også disse påstandene vurdert ut fra hvordan de er begrunnet. Arbeidet går derfor i to retninger. Religion kan undersøkes uten at en godtar religionens egne sannhetskrav, og religionskritikk kan undersøkes uten at en overtar kritikernes konklusjoner. Det gjør det mulig å forstå både hvorfor mennesker tror, hvorfor andre avviser troen, og hvordan begge posisjonene formes av historie, kultur og samfunn.

Religionskritikk og religionsforståelse kan studeres side om side.

Er kvinner mer religiøse?

Pew Research Center undersøkte i 2016 forskjeller mellom kvinner og menn i religiøsitet i en rekke land. Undersøkelsen fant at kvinner gjennomsnittlig var mer religiøse enn menn på flere viktige mål, men mønsteret er ikke universelt og varierer mellom tradisjonene (Pew Research Center, 2016). Den største forskjellen i undersøkelsen gjaldt daglig bønn. I gjennomsnitt for 84 land sa 8 prosentpoeng flere kvinner enn menn at de ber daglig. Andelen som sa at religion er svært viktig, var 65 prosent blant kvinner og 60 prosent blant menn (Pew Research Center, 2016).

Gudstjenestebesøk var et unntak. I 81 land gikk flere menn enn kvinner til gudstjeneste minst hver uke, 48 mot 42 prosent. Forskjellen skyldes særlig land med mange muslimer, og blant muslimer og ortodokse jøder gikk menn oftere til gudstjeneste enn kvinner (Pew Research Center, 2016). Tallene viser at «religiøs» kan måles på ulike måter, og at målet former resultatet, slik kapittel 4 viste.

Kjønn i forskningen

Kjønn handler også om hvem som har forsket, og hva de har sett. Religionsforskeren Rita Gross studerte religionen til aboriginere i Australia. Ifølge Bøe og Kalvig viste hun at mannlige forskere hadde oversett hvordan kvinnene deltok i ritualene, og at kvinnene hadde egne ritualer som de mannlige forskerne aldri fikk tilgang til. Gross argumenterte også for at et mannssentrert fag kan ha fått religioner til å virke mer patriarkalske enn de var (Bøe & Kalvig, 2020, s. 64–65). Det er et eksempel på kapittel 4 sitt poeng om at forskerens plass former det som blir representert.

Kjønn i undervisningen

Kjønn er ikke bare et spørsmål om statistikk. Religioner har ulike syn på kjønnsroller, ledelse, samliv og seksualitet, og synene varierer også innenfor hver religion. Kompetansemålet etter 10. trinn ber elevene reflektere over ulike syn på kjønn og seksualitet i kristendom og andre religioner (Utdanningsdirektoratet, 2026). Her kan Jacksons tre nivåer brukes. Det en tradisjon lærer, det en menighet praktiserer, og det den enkelte mener, er ikke alltid det samme.