Hva er religion?

Et ord alle bruker

Spør en klasse hva religion er, og svarene kommer fort. Religion er å tro på Gud, å gå i kirke eller moské, å be, å feire høytider eller å følge regler. Spør så om buddhisme er en religion selv om mange buddhister ikke tror på en skapergud, om Human-Etisk Forbund er et livssyn eller noe annet, eller om fotball kan være en religion for noen. Da blir svarene ofte mer nølende. Ordet religion er lett å bruke, men viser seg vanskelig å definere presist.

Også blant forskere er spørsmålet omdiskutert. Religionsforskere har ikke blitt enige om én definisjon, og noen har spurt om det i det hele tatt finnes noe som er felles for alt vi kaller religion (Harrison, 2006). Denne boka begynner derfor med spørsmålet om hva vi studerer når vi studerer religion. Svaret kan påvirke hva læreren tar med i undervisningen, og hva som blir usynlig.

Et europeisk begrep

Begrepet religion er selv omstridt. Flere forskere har pekt på at det er formet av vestlige og kristne forutsetninger, og religionshistorikeren Wouter Hanegraaff har beskrevet det som forankret i etnosentriske antakelser fra den lange tiden da kristen teologi dominerte i Europa (Benoit mfl., 2020, s. 7). Når vi spør om en tradisjon i India eller Japan «er en religion», kan vi komme til å måle den mot en kristen mal med tro, hellig skrift og menighet.

Kritikken fører ikke nødvendigvis til at begrepet blir forkastet. Mange mennesker bruker ordet religion om seg selv og sin egen tro, og forskerne advarer mot å kaste det. Poenget er å bruke det bevisst og vite hvor det kommer fra (Benoit mfl., 2020).

Religionsforskeren Russell McCutcheon viser hvordan dette skjer i hverdagen. Det amerikanske skatteverket bruker ordet church, kirke, om alle steder der folk tilber, også moskeer og synagoger, uten å definere ordet. Et ord som hører hjemme i én gruppe, blir brukt som om det gjaldt alle. McCutcheon sammenligner det med å kalle all brus for Coca-Cola. Slike klassifikasjoner sier ofte mer om den som klassifiserer, enn om det som blir klassifisert (McCutcheon, 2019, s. 8–9). Antropologen Benson Saler kaller dette en prototypetilnærming. Noen religioner blir modellen for hva religion er, og det som ikke ligner modellen, blir oversett eller faller helt utenfor (Bøe & Kalvig, 2020, s. 69).

Antropologen Talal Asad går lenger. Han mener at religion er en konstruksjon fra europeisk modernitet, bygd på et kristent religionsbegrep, som nå blir brukt som om det gjaldt overalt. Asad kritiserer Clifford Geertz for å gjøre religion til et system av symboler, fordi makt, politikk og hverdagsliv da forsvinner ut av bildet. Han foreslår å studere islam som en diskursiv tradisjon, der det viktige er hvordan muslimer selv leser, diskuterer og tolker. Etter Asads syn kan det ikke finnes én allmenn definisjon av religion, fordi selve definisjonen er et historisk produkt (Bøe & Kalvig, 2020, s. 71).

Kritikken av verdensreligionene

I skolen har religioner ofte vært presentert som en liste med noen få store religioner, gjerne kristendom, jødedom, islam, hinduisme, buddhisme og sikhisme. Denne verdensreligionsmodellen er blitt kritisert fra flere kanter. Religionsforskeren Wilfred Cantwell Smith mente at den overser det indre mangfoldet og at religion er noe levende som forandrer seg. Kritikere har også pekt på at modellen tidligere rangerte tradisjoner ut fra protestantisk kristendom som mal og kalte andre «primitive» eller «hedenske», og Jonathan Z. Smith har pekt på at den speiler vestlig makt (Benoit mfl., 2020).

Kritikken gjelder også valget av hvilke tradisjoner som kommer med i en læreplan. Velger vi etter størrelse eller innflytelse, risikerer vi å forsterke de som allerede har makt. Undertrykkingen av urfolks livssyn under kolonitiden er et eksempel på hva som kan skje når noen tradisjoner ikke regnes med (Freathy & John, 2019).

Religionsforskeren Tomoko Masuzawa har vist hvordan vestlige forskere i kolonitiden formet buddhisme, hinduisme og andre tradisjoner etter ett mønster, med en grunnlegger, en fast lære og en klar grense mot de andre. Bøe og Kalvig peker også på at utvalget ikke bare følger tallene. Jødedommen er langt mindre enn både sikhismen og bahá’í, men er likevel den eneste av de tre som pleier å være med blant «de fem store». Nyreligiøsitet og sammensatte identiteter faller også utenfor (Bøe & Kalvig, 2020, s. 72). Religionsviteren Trine Anker har spurt om det er på tide å ta farvel med verdensreligionene i skolen, fordi modellen passer dårlig til det mangfoldet barn og unge møter i sin egen hverdag (Bøe & Kalvig, 2020, s. 72–73).

Den samme kritikken er rettet mot ordet urfolksreligion, som erstattet eldre ord som «primitiv religion» og «naturreligion». Religionsviteren Bjørn Ola Tafjord peker på at kategorien kan gi inntrykk av at alle urfolksreligioner har en felles kjerne, og at den kan forsterke stereotype bilder av bestemte folk (Bøe & Kalvig, 2020, s. 73). Boka Religioner i denne serien gir derfor samisk religion et eget kapittel.

Hva religion er

En substansiell definisjon sier hva religion inneholder, gjerne en henvisning til det overnaturlige eller det hellige. Den mest kjente er antropologen Edward B. Tylors fra 1871, som definerte religion som «tro på åndelige vesener». Rudolf Otto bygde på erfaringen av «det hellige» (Blasi, 1998). Tilhengere av slike definisjoner peker på at de gjør religion lett å kjenne igjen, og at de tar de troendes egne erfaringer på alvor. Men Tylors definisjon bar preg av europeiske forestillinger om «primitive» folk, og den passer dårlig for tradisjoner der det ikke er noen guder i sentrum (Blasi, 1998).

De norske religionsviterne Ingvild Gilhus og Lisbeth Mikaelsson laget i 2001 en substansiell definisjon som mange norske studenter møter. Religion er menneskers forhold til forestillingsunivers som kjennetegnes av kommunikasjon om og med hypotetiske guder og makter. Ordet «hypotetiske» viser at forskeren ikke tar stilling til om gudene finnes. Definisjonen holder ute det de kaller funksjonsekvivalenter, som idrett, nasjonalisme og sekulære livssyn, som kan skape fellesskap og lojalitet på samme måte som religion (Bøe & Kalvig, 2020, s. 57). Bøe og Kalvig bruker en enklere variant, at religion er menneskers kommunikasjon om og med guder, makter og krefter (Bøe & Kalvig, 2020, s. 28).

Hva religion gjør

En funksjonell definisjon sier hva religion gjør for mennesker og samfunn. Sosiologen Émile Durkheim definerte i 1912 religion som tro og praksis som forener alle som slutter seg til de, i ett moralsk fellesskap. Antropologen Clifford Geertz beskrev religion som et system av symboler som skaper sterke og varige stemninger og motiver ved å gi et bilde av tilværelsens orden og få dette bildet til å virke virkelig (Blasi, 1998).

Tilhengere av funksjonelle definisjoner peker på at de ikke tar stilling til om troen er sann, og de gjør det mulig å sammenligne på tvers av samfunn. Kritikere peker på at svært mye da kan få en religiøs funksjon. Hvis religion er det som samler et fellesskap og gir livet mening, kan også nasjonalisme eller idrett bli religion, og da kan begrepet bli så vidt at det mister skarphet (Blasi, 1998).

Familielikhet

En tredje vei er å la være å lete etter én egenskap som alle religioner har felles. Filosofen Victoria Harrison drøfter de vanligste definisjonene og konkluderer med at det er gode praktiske grunner til å se religioner som en familie der medlemmene ligner hverandre på ulike måter (Harrison, 2006). Ideen om familielikhet kommer fra filosofen Ludwig Wittgenstein, som brukte ordet spill som eksempel. Fotball og sjakk er bygd opp helt ulikt, men begge hører til familien av spill. Benson Saler mener at religioner henger sammen på samme måte, og at religion er en gradert kategori (Bøe & Kalvig, 2020, s. 69). På samme måte kan én tradisjon legge stor vekt på ritualer og mindre vekt på lære, mens en annen kan gjøre det motsatte. Smarts dimensjoner i kapittel 3 kan brukes som en slik liste over trekk som religioner kan ha i ulik grad.

Religionshistorikeren Bruce Lincoln har laget en slik definisjon med fire områder, diskurs, praksis, fellesskap og institusjon, som kan veie ulikt fra religion til religion. Han begrunner det med at en definisjon som setter ett trekk i sentrum, gjør noen religioner normale og andre usynlige. Jonathan Z. Smith minner om at religion ikke er et ord de troende selv har funnet på. Det er et begrep forskerne har laget for sine formål, slik språk er det i lingvistikken og kultur i antropologien (Bøe & Kalvig, 2020, s. 70).

Tre måter, åtte definisjoner

Modell 1.1 samler de tre måtene å definere religion på, med spørsmålet hver av de stiller, og styrker og svakheter som forskere har pekt på.

Under følger åtte definisjoner som forskere har foreslått. Fargen og merkelappen viser hvilken rad i tabellen hver definisjon hører til. Se etter hva hver definisjon får med, og hva den lar ligge.

En definisjon kan forstås som et redskap. Da kan en spørre hva den gjør synlig, og hva den kan skjule, i tillegg til om den er riktig.

Hva er et livssyn?

KRLE handler både om religion og om livssyn. Det engelske ordet worldview brukes mye i den internasjonale debatten og er nær det norske livssyn. Ordet kommer fra tysk filosofi, og Ninian Smart kalte det «den korteste og minst dårlige» oversettelsen av det tyske Weltanschauung (Benoit mfl., 2020, s. 16). Den britiske kommisjonen for religionsundervisning definerte i 2018 et livssyn som en persons måte å forstå, oppleve og svare på verden (Freathy & John, 2019, s. 4).

Noen forskere krever mer. Et livssyn må ifølge disse forskerne minst svare på spørsmål om hva som finnes, hva livet er til for, og hvordan vi skal leve. Etter dette synet er religioner livssyn, men ikke alle livssyn er religioner (Freathy & John, 2019, s. 5). Sekulær humanisme blir ofte brukt som eksempel på et livssyn som ikke er en religion.

I norsk skole deles et livssyn gjerne i tre deler. Virkelighetsoppfatning handler om hvordan vi forstår verden, om virkeligheten er noe mer enn det materielle, om det finnes en gud, og om vitenskapen gir den beste forståelsen. Menneskesyn handler om hva et menneske er, om vi er gode eller onde, om vi har fri vilje, og hva som gir livet mening. Menneskesynet kan vise seg i hvordan vi behandler andre, også når vi ikke tenker over det. Etikk handler om hvordan vi begrunner at noe er rett eller galt. De fleste er enige om at det er galt å stjele og lyve, men begrunnelsene kan være ulike. En troende kan vise til hellige skrifter, en ateist til andre grunner (Zakariassen, 2026). Modell 1.2 viser de tre delene.

Teisme, ateisme og agnostisisme

Når en snakker om livssyn, brukes ofte ordene teisme, ateisme og agnostisisme. Ordene brukes på flere måter, og betydningen kan variere med sammenhengen.

Teisme er troen på at Gud eller guder finnes (Draper, 2022).

Ateisme har to hovedbetydninger. I filosofien betyr ateisme vanligvis påstanden om at Gud eller guder ikke finnes. Utenfor filosofien brukes ordet ofte om det å mangle tro på at Gud finnes. Med den første betydningen er den som lar spørsmålet stå åpent, ikke ateist. Med den andre betydningen kan hun være det (Draper, 2022). Noen forskere skiller derfor mellom sterk eller positiv ateisme, som sier at det ikke finnes noen Gud, og svak eller negativ ateisme, som bare innebærer at en ikke tror at Gud finnes. Det er også vanlig å skille mellom lokal ateisme, som avviser én bestemt forestilling om Gud, og global ateisme, som avviser at det finnes noen Gud av noe slag (Draper, 2022).

Ordet agnostiker ble laget av Thomas H. Huxley på slutten av 1800-tallet, om mennesker som mener at de ikke vet om Gud finnes. Også dette ordet brukes på to måter. I den ene betydningen er en agnostiker en som verken tror at Gud finnes eller at Gud ikke finnes, men lar spørsmålet stå åpent. I den andre betydningen er agnostisisme synet at ingen vet, eller kan vite, om Gud finnes (Draper, 2022).

Ordet ikke-teist brukes om alle som ikke tror at Gud finnes, enten de kaller seg ateister, agnostikere eller noe annet (Draper, 2022). Mange ikke-religiøse bruker også andre ord om seg selv. Andrew Copson i Humanists UK skiller for eksempel mellom ateisme, som han beskriver som et nei til ett bestemt spørsmål, og humanisme, som han beskriver som et ikke-religiøst livssyn med et naturalistisk syn på verden og en moral med mennesket i sentrum (Park, 2022b). Kapittel 6 kommer tilbake til ateismen som religionskritikk.

Organisert og personlig

Kommisjonen skilte mellom organiserte livssyn, som deles av en gruppe og ofte har institusjoner, og den enkeltes personlige livssyn, som kan hente stoff fra ett eller flere organiserte livssyn, eller ingen (Benoit mfl., 2020). Mange mennesker er en slags sammenstykkere, som setter sammen et livssyn av religiøse og sekulære deler (Freathy & John, 2019, s. 6). Skillet ligner Jacksons skille mellom tradisjon og individ. Jackson har selv foreslått et tredje nivå, fellesskapet, som kommisjonens modell mangler (Benoit mfl., 2020).

Også de organiserte livssynene er sammensatte og omstridte. Freathy og John minner om at det ikke finnes én kristendom, men mange kristendommer, og at det samme gjelder andre tradisjoner (Freathy & John, 2019, s. 7). Forskerne Rob Freathy og Helen John mener at uklarheten i ord som livssyn og religion ikke er noe som må løses før undervisningen kan begynne. Den er noe elevene kan utforske (Freathy & John, 2019).

Noen forskere vil gå enda lenger. Religionsviterne Ann Taves og Egil Asprem har foreslått å erstatte ordet religion med worldview i forskningen. Et av argumentene deres er at livssyn ikke krever en bestemt definisjon av religion (Bøe & Kalvig, 2020, s. 73–74).

Livssyn i norsk lov

Norsk lov bruker uttrykket tros- og livssynssamfunn. Trossamfunnsloven definerer det som sammenslutninger for felles utøvelse av tro eller livssyn, og formålet med loven er å understøtte slike samfunn (Trossamfunnsloven, 2020, § 1). Loven skiller ikke mellom religion og livssyn når det gjelder statens støtte. Human-Etisk Forbund er et livssynssamfunn med samme rett til tilskudd som et trossamfunn. Kapittel 5 kommer tilbake til tallene.