Kilder og representasjon

Representasjon

Når en lærebok skriver «muslimer tror» eller «kristne gjør», kan en hel tradisjon bli fremstilt som om alle tror og gjør det samme. Jackson kaller dette et spørsmål om representasjon. Jackson mener at religioner ofte blir presentert som lukkede systemer, slik at det indre mangfoldet forsvinner (Jackson, 2016). Jacksons tre nivåer, tradisjonen, gruppen og individet, er hans redskap for å holde mangfoldet synlig (Jackson, 1997).

Hvor kommer «religionene» fra?

Jackson kritiserer fremstillinger av verdensreligionene som ensartede trossystemer, og han viser hvordan religionene har blitt fremstilt i vestlig litteratur. Han bygger blant annet på religionsforskeren Wilfred Cantwell Smith. Smith mente at de vanlige fremstillingene av religionene, og av ordet religion selv, var preget av vestlige antakelser som overså hvor personlig troen er. Etter Smiths syn er det samspillet mellom den enkeltes tro og tradisjonen som bør forstås. Forskere som Wilhelm Halbfass og Richard King har vist hvordan vestlige forskere skapte en konstruksjon av «hinduismen» som ble rådende i religionsvitenskapen. Edward Saids postkoloniale analyse viser hvordan makt gjør det mulig å fremstille én gren av en tradisjon som sannheten om hele tradisjonen (Jackson, 2016). Det er den samme kritikken av verdensreligionsmodellen som kapittel 1 tok opp.

Jackson så selv først hinduismen som en helhet. Feltarbeidet blant hinduiske familier i Coventry, sammen med Eleanor Nesbitt, utfordret den forståelsen, fordi de møtte så mange ulike måter å være hindu på (Jackson, 2016).

Tradisjon, grupper og enkeltmennesker

I stedet for å beskrive hinduismen som et sett av trosoppfatninger og praksiser begynte Jackson å beskrive forholdet mellom enkeltmennesker, gruppene de hører til, og den brede tradisjonen. Han understreker at dette ikke er å redusere en religion til summen av medlemmene, og heller ikke å hevde at religionene ikke finnes. Han ser det som en beskrivelse av den sammensatte sosiale virkeligheten religionene er (Jackson, 2019, s. 7).

Tradisjonen omfatter alle uttrykkene for religionen, og ingen kan overskue den helt. Innsidere og utenforstående vil ha ulike syn på hva den rommer, og etter Jacksons syn trenger ikke det å være et problem. Gruppene kan være trossamfunn, retninger eller etniske grupper. Enkeltmennesket er unikt, men hører vanligvis til minst én gruppe, og personlige fortellinger kan bryte ned stereotypier. Undervisningen kan begynne på hvilket som helst av de tre nivåene (Jackson, 2016). Dette er bakgrunnen for modell 3.2.

Jackson skiller også mellom tradisjonell og moderne pluralitet. Tradisjonell pluralitet er det synlige mangfoldet av grupper. I den moderne pluraliteten henter enkeltmennesker ideer fra mange kulturelle kilder (Jackson, 2016). Mange elever kan derfor hente fra flere kulturer, heller enn å høre til bare én. Når skolen inviterer en representant for et trossamfunn, er gjestens rolle å være informant. Jackson understreker at gjesten ikke skal prøve å overtale elevene til sitt eget syn (Jackson, 2019, s. 7).

Også de organiserte tradisjonene rommer mye uenighet. Freathy og John minner om at det ikke finnes én kristendom, bare mange kristendommer (Freathy & John, 2019, s. 7). Den som skal beskrive en religion, må derfor velge hvilke stemmer som skal høres. Det valget er et spørsmål om definisjonsmakt, og læreplanen i KRLE ber elevene reflektere kritisk over kilder, normer og definisjonsmakt (Utdanningsdirektoratet, 2026).

Ulike slags kilder

En religion kan studeres gjennom mange slags kilder. Hellige tekster kan vise hva tradisjonen bygger på, men sier ofte mindre om hvordan troen leves i dag. Trossamfunnenes egne fremstillinger, som nettsider, katekismer og lærebøker, viser hvordan et samfunn ønsker å bli forstått. De gir et innenfraperspektiv, og de er samtidig et stykke selvpresentasjon. I bøkene i denne serien er slike kilder derfor merket «Trossamfunnets egen fremstilling». Forskning gir et utenfraperspektiv og bygger på metoder som kan etterprøves. Intervjuer og fortellinger fra enkeltmennesker kan vise levd religion (McGuire, 2008). Modell 4.1 samler hva de fire slagene kilder gir, og hvilke begrensninger hver av de har.

Freathy og John mener at elevene bør møte troende og fellesskap direkte for å unngå stereotypier, og at de bør møte flere representanter, ikke bare én (Freathy & John, 2019, s. 15, 17). En elev som har møtt to muslimer som er uenige, kan ha lært noe om islam som én definisjon vanskelig får fram, nemlig at uenighet innenfor en religion er vanlig.

Religion som språk

Brian Bocking sammenlignet religionsundervisning med språkundervisning. Noen elever lærer religion som sitt eget morsmål, andre som et fremmedspråk. Bocking foreslo at religionsfaget kunne se seg som religion for akademiske formål, der kunnskap fra bøker, personlige møter og hverdagspraksis går sammen (Cush & Robinson, 2016, s. 37–38). Bildet kan hjelpe læreren å se at elevene i samme klasse kan møte faget fra svært ulike steder.

Hvordan telles religion?

Tall om religion kan se sikre ut, men de bygger på en rekke valg. Pew Research Center har laget noen av de mest brukte anslagene over religioner i verden. Til rapporten fra 2025 brukte forskerne mer enn 2700 kilder, blant annet folketellinger, store befolkningsundersøkelser og befolkningsregistre. Folk ble som regel spurt om sin religion, og svarene ble sortert i sju kategorier. Den religiøse identiteten er dermed i hovedsak selvrapportert. Den som sier at hen er ateist, agnostiker eller «ingenting spesielt», blir regnet som uten religiøs tilhørighet (Hackett mfl., 2025).

Pew Research Center er et uavhengig forskningssenter i Washington, D.C., som ikke tar politiske standpunkter (Pew Research Center, u.å.). Senteret regnes ofte som troverdig, blant annet fordi metoden er åpen og samarbeidet med demografer er tett. Tallene er likevel anslag. Da Pew i 2025 endret måten religion i Kina måles på, ble andelen uten religiøs tilhørighet i verden i 2010 justert fra 16 til 23 prosent (Hackett mfl., 2025).

Også i Norge finnes det flere slags tall om religion. To av de brukes mye. Statistisk sentralbyrå teller medlemmer i Den norske kirke og i tros- og livssynssamfunn som får statlig tilskudd, og undersøkelser spør folk direkte. I 2020 sa 47 prosent av de over 16 år at de tilhører et tros- eller livssynssamfunn (Statistisk sentralbyrå, u.å.). Samme år var rundt 3,7 millioner registrert som medlemmer i Den norske kirke alene (Statistisk sentralbyrå, 2021). Hvorfor er tallene ulike? Det kan ha flere forklaringer, og de kan virke sammen.

• Ulike mål. Registeret teller hvem som er medlem. Undersøkelsen spør hvem som selv mener at de tilhører et samfunn. Det er mulig å være medlem uten å oppleve at en tilhører.
• Ulike grupper. Registeret teller medlemmer i alle aldre, også barn. Undersøkelsen spurte bare personer over 16 år.
• Hvem som ble spurt. En undersøkelse bygger på et utvalg. Hvem som ble trukket ut, hvem som svarte, og hvor de bodde, kan påvirke resultatet. Bor mange av de spurte i byer, eller er de unge, kan svarene bli annerledes enn om utvalget hadde vært likt befolkningen ellers.
• Hvordan spørsmålet ble stilt. Ordet «tilhøre» kan forstås ulikt. Noen tenker på medlemskap, andre på tro eller deltakelse.
• Registre henger etter. Det er ikke sikkert at folk melder seg ut når troen deres endrer seg, og derfor et register kan vise en tilhørighet som ikke lenger er der.

Forskjellen viser at medlemskap og tilhørighet ikke er det samme, men også at et tall kan leses sammen med hvem som ble talt, og hvordan.

Medlemskap, tro og praksis

Tall for medlemskap, tro og praksis kan sprike. I Norge sank andelen som sa at de vet at Gud finnes, fra 20 til 13 prosent mellom 1991 og 2018, mens andelen som ikke tror, steg fra 10 til 26 prosent. Samtidig sa rundt 36 prosent i 2016 at de hadde vært på et religiøst møte eller et livssynsmøte det siste året, en andel som har vært ganske stabil siden 2000 (Statistisk sentralbyrå, 2021). Tallene for gudstro forteller likevel ikke hele historien. Spørsmålet om folk vet at Gud finnes, måler en ganske bestemt forestilling om Gud, og andre spørsmål kan gi et annet bilde. Ifølge en analyse fra Statistisk sentralbyrå var andelen som sa at de tror på høyere makter, nesten uendret fra 1991 til 2008 (Taule, 2014). Forskere ved Stiftelsen Kirkeforskning fant at like mange som før kalte seg religiøse, og at flere enn før trodde på reinkarnasjon eller sa at de hadde erfart en åndelig kraft (Botvar & Schmidt, u.å.). Noen forskere tolker dette som at religion endrer form heller enn å forsvinne. Andre er uenige. Sosiologen Isabella Kasselstrand finner i data fra Nord-Europa at folk beveger seg bort fra både religion og spiritualitet, og at noe av det som kalles spiritualitet, i praksis er sekulært (Kasselstrand, 2022). Hvilken tolkning som passer best, er fortsatt omdiskutert, og svaret avhenger blant annet av hvilke spørsmål som stilles, og hvilke år som sammenlignes. Hvert tall gir svar på ett bestemt spørsmål.

Modell 4.3 stiller fire av tallene fra Norge ved siden av hverandre. Hvert av de svarer på sitt eget spørsmål.

Et tall om religion er et svar på et bestemt spørsmål. Spørsmålet bak tallet avgjør derfor hva tallet kan si.

Forskerens plass

Også forskere og lærere står et sted. Mange mener at ingen kan studere religion fra ingensteds, og kritikerne av metodisk agnostisisme har derfor bedt forskerne gjøre sine egne verdier synlige (Cox, 2003). For læreren kan det handle om hvilke briller en selv bruker, og om elevene får se brillene.