Fagene som studerer religion

To fag med samme gjenstand

Teologi og religionsvitenskap studerer begge religion, men fra ulike ståsteder. Teologien arbeider innenfra en trostradisjon. Kristen teologi er delt i bibelfag, kirkehistorie, systematisk teologi med etikk og religionsfilosofi, og praktisk teologi (Wolfe, 2022). Religionsvitenskapen rommer komparativ religion og religionens antropologi, sosiologi, psykologi og historie. Den tar oftere et ytre enn et indre perspektiv og studerer religion som psykologiske, sosiale og antropologiske fenomener (Wolfe, 2022).

Ifølge Cush og Robinson kan forskjellen være lett å misforstå. Mange utenfor faget tror at religionsvitenskap er bekjennende, at den som studerer religion, også fremmer en tro. Religionsforskeren Brian Bocking har spøkt med at den som ikke kjenner forskjellen på teologi og religionsvitenskap, er teolog (Cush & Robinson, 2016, s. 28). Historisk skilte religionsvitenskapen seg fra teologien fordi teologien gjerne tar utgangspunkt i at minst én tro er sann (Cush & Robinson, 2016, s. 30).

Bøe og Kalvig beskriver teologi som systematiske studier innenfor én religion, der religionens sannhetskrav er et premiss, selv om det kan undersøkes kritisk. Derfor finnes det kristen, islamsk og hinduistisk teologi. Religionsvitenskapen studerer mange religioner og sammenligner. Etter deres syn er det ikke forskerens egen tro, ateisme eller tvil som avgjør om kunnskapen blir god, men perspektivene og metodene forskeren bruker (Bøe & Kalvig, 2020, s. 22).

Her brukes ofte skillet mellom emisk og etisk. Det emiske er innenfraperspektivet en troende har på sin egen religion. Det etiske er forskerens utenfrasyn med fagbegreper og teorier. Ordene kommer fra språkvitenskapen og har ingenting med etikk som morallære å gjøre (Bøe & Kalvig, 2020, s. 22).

Modell 2.1 viser forskjellen med et eksempel som kapitlet kommer tilbake til under Eidhamars perspektiver. Med dette skillet kan to svar på samme spørsmål begge gjelde, hvert fra sitt perspektiv.

Et ungt fag

Religionsvitenskapen har røtter i 1800-tallet. Religionsviteren Friedrich Max Müller sa om sitt fag at «den som kjenner én, kjenner ingen» (Bøe & Kalvig, 2020, s. 15). Han mente at vi trenger sammenligning for å forstå religion. I Storbritannia kom komparativ religion inn på universitetene ved begynnelsen av 1900-tallet, og det første professoratet ble opprettet i Manchester i 1904. Det første instituttet som brukte navnet religious studies, ble bygd opp av Ninian Smart og andre ved det nye universitetet i Lancaster i 1967. Derfra kom også inspirasjonen til en ikke-bekjennende religionsundervisning med flere religioner i engelske skoler fra 1969 (Cush & Robinson, 2016, s. 28–29).

I Norge het faget lenge religionshistorie. Ved Universitetet i Bergen har det hett religionsvitenskap siden det ble opprettet i 1967, mens Universitetet i Oslo brukte navnet religionshistorie helt til 2018 (Bøe & Kalvig, 2020, s. 19–20).

KRLE bygger i stor grad på religionsvitenskap. Faget er ment å gi kunnskap om religion, ikke opplæring i én tro.

Et fag med mange metoder

Religionsvitenskapen låner metoder fra historie, sosiologi, antropologi og filosofi. Smart kalte faget «polymetodisk». En mulig fare, som flere har pekt på, er at faget løses opp i de andre fagene. Svaret til forskere i Smarts tradisjon er å samle innsiktene fra ulike fag til en helhetlig forståelse (Cush & Robinson, 2016, s. 33).

Hver metode stiller sine egne spørsmål. En historiker spør hvordan en tradisjon har forandret seg. En sosiolog spør hva religion gjør med samfunn og grupper, og en antropolog hvordan religion leves og forstås i en bestemt kultur. En psykolog spør hva religion betyr for den enkelte, og en filosof om påstandene henger sammen og kan begrunnes. Freathy og John peker på at det er et stort poeng for elevene å forstå at metoden former resultatet (Freathy & John, 2019, s. 16–18).

Tre paradigmer

Bøe og Kalvig deler fagets historie inn i tre paradigmer. Det første var evolusjonistisk. Forskere som James Frazer, Edward Tylor og Max Müller lette etter et utviklingsmønster fra primitiv til avansert religion, og målestokken var ofte kristendommen. Det andre var fenomenologisk og søkte religionens essens. Det tredje, som ifølge Gilhus og Mikaelsson tok over tidlig på 2000-tallet, er kulturvitenskapelig. Religion blir da studert som en del av kultur og samfunn, med vekt på mennesker framfor guder, på mange slags kilder framfor bare hellige skrifter, på folk flest framfor eliten, og på hverdagsreligion (Bøe & Kalvig, 2020, s. 16–17).

Ved siden av paradigmene finnes flere fagretninger, blant annet religionsfilosofi, religionshistorie, religionssosiologi og religionspsykologi. Ifølge Bøe og Kalvig har religionssosiologien og religionspsykologien ofte vært reduksjonistiske. De har forklart religion ut fra de behovene den dekker, og dermed gjort den til uttrykk for noe annet (Bøe & Kalvig, 2020, s. 17–19).

Fenomenologien

En tid var fenomenologien det kjennetegnet religionsvitenskapen. Målet var å beskrive religion slik den viser seg for de troende, og å sette egne oppfatninger til side. Smart selv kalte fenomenologi «et forferdelig ord» (Cush & Robinson, 2016, s. 35). Fenomenologien er blitt kritisert for å mangle blikk for kjønn og makt, for å overse forholdet mellom forsker og den som blir forsket på, og for ikke å undersøke selve kategorien religion (Cush & Robinson, 2016, s. 31).

Bak fenomenologien lå tanken om at religion er sui generis, i sitt eget slag, og ikke kan forklares som noe annet. Rudolf Otto så kjernen i opplevelsen av et mysterium som både skremmer og tiltrekker. Mircea Eliade brukte ordet hierofani om det hellige som viser seg i et tre, et fjell eller en bygning, og snakket om homo religiosus, det religiøse mennesket. Ifølge Bøe og Kalvig preget denne tenkningen faget fram til 1970-tallet. Kritikken var at tilnærmingen bygde på personlig erfaring mer enn på vitenskapelige premisser og lignet teologi. Jonathan Z. Smith avviste at det er noe ved religion som i seg selv skiller den fra andre menneskelige fenomener (Bøe & Kalvig, 2020, s. 59–61).

I skolen ble Smarts tilnærming ofte misforstått som ren beskrivelse, og resultatet kunne bli det Cush og Robinson kaller «obskure og irrelevante fakta», formidlet av lærere uten nok utdanning. Smart ville at faget skulle gå videre enn det informative og ta tak i spørsmålene religionene stiller (Cush & Robinson, 2016, s. 31–32).

Metodisk agnostisisme

Hvordan kan en forsker studere en religion uten å ta stilling til om den er sann? Sosiologen Peter Berger brukte uttrykket metodisk ateisme, at forskeren setter de religiøse påstandene i parentes. Smart likte ikke ordet, fordi det kan se ut som om forskeren avviser at Gud finnes. Han foretrakk metodisk agnostisisme. Forskeren verken bekrefter eller benekter det transcendente (Cox, 2003). Religionsforskerne Denise Cush og Catherine Robinson beskriver dette som en middelvei mellom teologisk tilslutning og reduksjonisme, der religion blir forklart bort (Cush & Robinson, 2016, s. 30, 35).

Flere forskere understreker at metodisk agnostisisme ikke betyr at faget er uten verdier. Det bygger på respekt, integritet, likeverd og åpenhet (Cush & Robinson, 2016, s. 36). Smart la vekt på innlevelse og fantasi, men kalte det «informert innlevelse», og holdningen er en «varm avstand», å se det den troende ser, uten verken å slutte seg til det eller avvise det (Cush & Robinson, 2016, s. 36). Den varme avstanden er ikke det samme som å godta alt. Noen ganger må også en religionsforsker utfordre praksiser på etisk grunnlag (Cush & Robinson, 2016, s. 35).

Kritikken

Metodisk agnostisisme er blitt kritisert. Postmoderne kritikere sier at objektiv kunnskap om religiøse fellesskap ikke er mulig, fordi alle forskere står et bestemt sted i tid og rom. Postkoloniale kritikere peker på maktforholdet mellom forsker og de som blir studert, og religionsforskeren Michael Bourdillon mener at forskere bør gjøre verdivalgene bak arbeidet sitt synlige (Cox, 2003). Timothy Fitzgerald går lengst og hevder at metodisk agnostisisme i det skjulte gjør religion til en egen kategori bestemt av det transcendente, slik teologien gjør (Cox, 2003).

Perspektivene i undervisningen

For KRLE-læreren har dette også praktiske følger. Religionsdidaktikeren Levi Geir Eidhamar skiller mellom et faglig innenfra- og utenfraperspektiv og et personlig perspektiv (Eidhamar, 2019). Et faglig innenfraperspektiv beskriver en tro slik de troende selv forstår den. Et faglig utenfraperspektiv beskriver den med begreper og metoder utenfra. Begge er faglige, og ingen av perspektivene krever at læreren eller eleven deler troen.

Eidhamar mener at en kombinasjon av de to faglige perspektivene gir det mest dekkende bildet. Han forteller om en muslimsk jente på ti år som svarte at islam kom først, da læreren spurte hvilken religion som var eldst av jødedom, kristendom og islam. Læreren rettet henne og sa at jødedommen kom først. Læreren manglet kunnskap om at Adam regnes som den første profeten i islam, og for jenta ble timen en vond opplevelse (Eidhamar, 2019). Begge svarene kan forstås som riktige, fra hvert sitt perspektiv.

Freathy og John legger til noe mer. Elevenes egne identiteter og livssyn former hvordan de studerer religion, og derfor blir også elevenes egne livssyn noe som kan studeres. Dette kaller de refleksivitet og posisjonering (Freathy & John, 2019, s. 15–16). Målet er å gjøre elevene til deltakere i et faglig fellesskap som utforsker, ikke til medlemmer av et trosfellesskap (Freathy & John, 2019, s. 14).