Klar for praksis

Det er kvelden før første praksisdag, og magen din vrir seg litt. Du har lest læreplanen, du har redskapene fra kapittel 1 til 8, og likevel kjennes det som om du egentlig ikke vet noe. Det er en helt vanlig følelse, og den forsvinner ikke ved at du leser enda et kapittel om didaktikk. Den forsvinner ved at du forstår hva den faktisk betyr.

Legg merke til hva uroen egentlig handler om. Den handler nesten aldri om at du mangler kunnskap. Du kan gjøre rede for kategorial danning, tykk upartiskhet og baklengs planlegging i søvne. Uroen handler om noe helt annet: at du snart skal stå foran mennesker som ikke er en øvingsoppgave, i et rom du ikke kontrollerer, og at noe av det som skjer der, ikke lar seg planlegge bort på forhånd.

Det er faktisk et godt tegn. En student som ikke kjenner noe som helst før første praksisdag, har som regel ikke forstått hvor mye som faktisk står på spill i et klasserom, spesielt i et fag som rører ved elevenes identitet og tro. Uroen er et tegn på at du tar jobben på alvor.

Husk tilbake på kapittel 8. Den forskende læreren (Skeie, 2021) er ikke den som har kontroll på alt før hun går inn i rommet. Det er den som møter det uventede med nysgjerrighet i stedet for panikk, som behandler det som skjer som noe å lære av, ikke som et bevis på at hun ikke duger. Den holdningen kan du øve på fra første dag, og den er faktisk viktigere enn at hver eneste time går som planlagt.

Så la oss være helt konkrete. Du skal ikke være den ferdige læreren i praksis. Du skal være studenten som viser at hun tør å stå i noe hun ikke har full kontroll på, og som lærer av det. Det er nøyaktig det praksisperioden er til for.

God forberedelse handler om to ting på én gang: det praktiske som faktisk kan planlegges, og det mentale som ikke kan planlegges bort, bare forberedes på.

Ta kontakt med praksislæreren din i god tid, ikke bare for å avtale tidspunkt, men for å stille noen konkrete spørsmål. Hvilke temaer jobber klassen med akkurat nå? Er det noe i elevgruppen du bør vite om på forhånd, uten at du ber om å få vite noe som helst om enkeltelevers tro eller bakgrunn, det er ikke ditt å vite før du har møtt de. Hvordan liker praksislæreren å gi tilbakemelding, rett etter timen, eller senere på dagen?

Bruk skjemaet fra Praksishjelp til å planlegge de første timene dine, men ikke planlegg til minuttet. Bygg heller inn luft. En time som er planlagt til siste sekund, tåler ikke at noe uventet skjer, og i KRLE skjer det uventede oftere enn i de fleste andre fag.

Kvelden før: Legg fra deg det du ikke rekker å bli ferdig med. Les gjennom planen én gang, ikke ti. Legg klærne klare. Sov. En litt mindre perfekt plan levert av et uthvilt menneske slår en perfekt plan levert av et utslitt et.

Og en liten, ærlig sannhet: du kommer ikke til å ha full oversikt over klassen før du har stått foran den noen ganger. Det er ikke et problem å løse på forhånd. Det er noe praksisperioden selv gir deg.

Noen situasjoner går igjen for nesten alle KRLE-studenter i praksis, og det hjelper å ha tenkt gjennom de på forhånd, ikke for å ha et ferdig manus, men for å vite hvilken retning du vil bevege deg i.

En elev spør hva du selv tror. Du har allerede redskapet fra kapittel 3: de tre perspektivene, og at spørsmålet ikke har ett riktig svar, bare et klokt. Det som er nytt i praksis, er at spørsmålet kommer i sanntid, uten tid til å tenke deg om. Da holder det å ha bestemt deg på forhånd for én ting: uansett hva du svarer, skal ingen elev sitte igjen med følelsen av at du mener ditt eget syn er det rette. Den ene setningen kan du faktisk forberede.

Du møter en klasse med et livssynsmangfold du aldri har stått foran før. Kapittel 4 ga deg begrepene, men begrepene kjennes annerledes når de har ansikter. Minn deg selv på det enkle poenget derfra: du kan ikke se hva en elev tror ved å se på eleven. Anta ingenting, og la elevene vise deg hvem de er, i sitt eget tempo.

Du skal presentere deg selv og faget for en klasse som ikke kjenner deg. Det trenger ikke være mer enn dette: hvem du er, hvorfor faget er interessant, og at du er nysgjerrig på hva de allerede kan. En kort, trygg presentasjon slår en lang, nervøs en, hver gang.

Én ting du alltid kan si: «Det er et godt spørsmål. La oss undersøke det sammen.» Den setningen er sann uansett hva spørsmålet er, og den kjøper deg tid til å tenke, uten at noen merker det.

Praksislæreren er både en støtte og noen ganger en kilde til vanskelige valg. Du skal lære av erfaringen hennes, samtidig som du bygger ditt eget fagsyn fra kapittel 2. De to er ikke alltid det samme.

Iblant gjør praksislæreren noe du selv ville gjort annerledes, kanskje en arbeidsmåte du mener ikke treffer, eller en holdning til et tema du selv ville nærmet deg mer forsiktig. Det er ikke din jobb å rette på henne i klasserommet. Det er din jobb å legge merke til det, tenke gjennom hvorfor du reagerer som du gjør, og ta det opp i en rolig samtale etterpå, som en fagsamtale mellom to som begge vil elevene vel, ikke som en kritikk.

Be aktivt om tilbakemelding, og be om den konkret. «Hva fungerte i den timen?» gir vage svar. «Så du at elevene forstod skillet jeg prøvde å forklare?» gir noe du faktisk kan bruke. Det samme yrkesetiske skjønnet fra kapittel 3 (Utdanningsforbundet, 2012), som veileder deg i klasserommet, veileder deg også i denne relasjonen: du er ærlig, du er ydmyk, og du lar erfaring og egen dømmekraft møtes, ikke den ene alene.

Det viktigste minuttet i praksisperioden er ofte ikke minuttet i klasserommet, men minuttet rett etter, når du går ut døra og spør deg selv: hva skjedde egentlig der?

Kapittel 8 kalte planen din en didaktisk hypotese. Bruk nøyaktig den tanken her. Traff innholdet, eller var det bare morsomt? Fikk du fram flere syn på en god måte, eller lyttet du mest til de høylytte stemmene? Var det et øyeblikk der du kjente deg selv skinne gjennom stoffet, og var det greit, eller for mye?

Skriv det ned, kort, mens det ennå er ferskt. Ikke som en karakter du gir deg selv, men som data til neste time. Det er nøyaktig denne vanen, ikke talentet, ikke flaksen, som over tid gjør deg til den læreren du selv ville hatt.

Du drar ut med redskapene fra hele boka i bagasjen. Du kommer til å bruke langt fra alle med en gang, og det er greit. Bruk det du trenger, legg merke til hva som mangler, og kom tilbake til resten av boka når du trenger det. Lykke til. Du er mer klar enn du tror.