Det doble oppdraget
Klassen har vært på besøk i den lokale kirken, og på vei ut kommer spørsmålet en elev har gått og tenkt på: «Men lærer, tror du på Gud?» Alle blir stille og venter. Skal du svare ærlig? Er det profesjonelt? Kan du la være uten å virke som du har noe å skjule? Og hva enn du svarer: hvordan sørger du for at undervisningen fortsatt er objektiv, kritisk og pluralistisk?
Med dette lille spørsmålet fra en elev er du midt i det som gjør faget både krevende og vakkert på én gang. Kapittel 1 og 2 handlet om faget og redskapene. Dette kapitlet handler om den som betyr mest for hvordan slike øyeblikk går, nemlig deg selv, læreren som står i rommet. For faget blir sjelden bedre enn den læreren som forvalter det.
Vi skal se lærerrollen fra tre kanter: den politiske, den faglige og den personlige, og ende i en yrkesetikk der svaret på elevens spørsmål ikke er en regel, men en velbegrunnet dømmekraft.
Det doble oppdraget
Før vi ser på hvem læreren skal være, må vi se hva selve oppdraget går ut på. Å undervise i religion, livssyn og etikk hører til de vanskeligste oppgavene skolen har, og vanskeligheten skyldes ikke først og fremst hvor mye stoff faget rommer. KRLE berører elevenes egne livstolkninger, og det skjer i et rom der troende og tvilende, praktiserende og likegyldige sitter side om side.
Derfor har oppdraget to sider på én gang. Skolen skal på den ene siden gjøre elevene trygge på egen bakgrunn og identitet, og på den andre siden ruste de til å leve i et samfunn der livssynene er mange og ulike (Engen, 1989; Skrefsrud & Fuglseth, 2021). I faglitteraturen kalles denne doble forpliktelsen .
Dobbeltkvalifiseringens to sider
De to sidene lar seg ikke uten videre forene, og nettopp i den spenningen ligger fagets egenart. Den profesjonelle læreren må få begge hensyn til å virke samtidig, slik at klasserommet blir et sted for framfor speiling eller fremmedgjøring.
Dette doble oppdraget er bakteppet for alt som følger. Det er fordi oppdraget trekker i to retninger på en gang at lærerrollen må balansere flere hensyn, og at svaret på vanskelige situasjoner til sist hviler på lærerens skjønn.
Tre sider ved lærerrollen
Hansen og Schjetne (2021) belyser KRLE-lærerrollen fra tre kanter. Kantene er nyttige nettopp fordi de trekker i ulike retninger.
De tre sidene ved KRLE-lærerrollen
God undervisning oppstår når de tre spiller sammen. Den svikter når én av de får overta.
Demokratiet og § 14-7
KRLE-læreren underviser i et liberalt demokrati. Det er ingen tilfeldig ramme (Hansen & Schjetne, 2021). Staten har gjort et fag om religion og livssyn obligatorisk for alle. Dermed trer staten inn på en arena der foreldrene har hovedansvaret. Nettopp derfor har faget fått sin egen paragraf i loven.
Denne paragrafen, , er ikke bare en definisjon av faget. Den er også lærerens viktigste redskap. Den forteller deg hva samfunnet forventer, og den verner deg når du står i vanskelige valg (Opplæringslova, 2023, § 14-7).
Rammene rundt faget
Å kjenne disse rammene er ingen innsnevring. Det er tvert imot det som gjør deg trygg nok til å tørre å bruke handlingsrommet, til å velge varierte og engasjerende arbeidsmåter uten å frykte at du trår feil.
Fagperson med omsorg
Som fagperson skal KRLE-læreren ha bred kunnskap i faget. Læreren trenger også faglig ydmykhet og faglig integritet (Hansen & Schjetne, 2021). Integritet betyr her at læreren er bundet av krav om sannhet og åpenhet. Du gjør egne kvalifiserte vurderinger, framfor bare å gjengi det andre går god for.
Men i grunnskolen kommer noe i tillegg, som en universitetsforeleser slipper. Elevene er barn. Faget er obligatorisk. Og undervisningen sikter mot mer enn ren faglig innsikt.
Derfor må det faglige balanseres med omsorg og likebehandling. Det betyr å vende blikket fra fagstoffet til elevene og familiene. Kjerneelementene ber elevene granske kilder og normer kritisk. De skal også se hvem som har makt til å definere. Da kan en elevs eget livssyn plutselig virke mer sammensatt, eller mindre sikkert, enn eleven trodde.
Læreren må ha blikk for elevenes utleverthet og sårbarhet i KRLE-timene. Det krever vennlighet. Det krever også at du vet at læreplanens mål kan nås på ulike måter. Handlingsrommet finnes i planen. Her er lærerens klokskap og skjønn avgjørende.
Tykk upartiskhet
Likebehandling er et grunnpremiss i læreplanen. Men her må en være på vakt. Det er lett å tro at likebehandling er sikret så snart formalitetene er på plass, det vil si at vi bruker de samme metodene på hver tradisjon, gir hver av de like mange sider, og holder oss til læreboka.
Geir Skeie (2017) kaller dette en tynn upartiskhet, og setter opp et bedre ideal: . Poenget er at upartiskhet ikke sikres gjennom formaliteter. Den sikres heller ikke ved at læreren er blind for ulikheter mellom elevene, eller mellom tradisjonene som behandles.
Tynn og tykk upartiskhet
Hva må læreren da se etter? Skeie peker på forhold som ligger utenfor det rent faglige, men som likevel avgjør om undervisningen oppleves som upartisk: skjeve maktforhold mellom majoritet og minoritet i klassen, samfunnsdiskurser som gjør det lettere å fremme ett syn enn et annet, og elever som har en dominerende posisjon, er mer språkmektige, eller har mer kulturell og sosial kapital enn de andre.
Tykk upartiskhet er en aktiv, årvåken likebehandling, ikke en passiv nøytralitet. Den krever at læreren følger med på hvem som får taletid, hvem som blir hørt, og hvilke posisjoner som trenger vern. Elevenes og familienes opplevelse av å bli anerkjent er avgjørende for at faget skal ha legitimitet i det hele tatt.
Religionene som ressurs
Ved siden av omsorgen og likebehandlingen står et annet hensyn, som peker motsatt vei. Vi kan kalle det et . Religioner og livssyn bærer i seg ressurser som kan virkeliggjøre verdigrunnlaget for opplæringen.
Elevene skal bli kjent med verdiene skolen og samfunnet bygger på, og se hvor verdiene er forankret i ulike religioner og livssyn: menneskeverd og respekt for naturen, åndsfrihet og nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet. Religion og livssyn er ikke først og fremst et problem i samfunnet, men en ressurs.
Men her må vi trå varsomt. Ressurshensynet skal ikke bli programmatisk, noe læreren bare hevder i undervisningen. Historien er sjelden ryddig: verdier vi i dag regner som bærende, er ofte kjempet fram av én tradisjon i konflikt med sentrale oppfatninger i en annen. Tradisjonene er heller ikke ensartede. De rommer indre spenninger og strid, og de samme verdiene utfordres innenfra.
Eget ståsted
Så var det elevens spørsmål. Læreren bringer alltid med seg sin egen identitet på jobb. Det er både uunngåelig og ønskelig, for ekthet er avgjørende for gode relasjoner, og engasjement smitter (Hansen & Schjetne, 2021).
Utfordringen er at dine personlige oppfatninger ikke skal påvirke undervisningen slik at den slutter å være objektiv, kritisk og pluralistisk. To spørsmål melder seg. Bør du si hva du selv tror? Og hvordan hindrer du at ståstedet ditt ubevisst styrer undervisningen?
På det første finnes ikke ett riktig svar. Å tie kan gi elevene en følelse av at temaet er tabu, eller at du har noe å skjule. Å være åpen kan forebygge spekulasjon, men krever at du samtidig viser tydelig respekt for andre syn. Uansett hva du velger, er det avgjørende at elevene oppfatter deg som upartisk og uten skjult agenda.
Det andre spørsmålet krever et redskap. Levi Geir Eidhamar (2019) gir oss et: . Den krysser to akser: mellom et innenfra- og et utenfraperspektiv, og mellom et personlig og et faglig forhold. Til sammen gir de fire felt.
Perspektivmodellen
Det faglige innenfraperspektivet gir en innlevende, vitenskapelig beskrivelse av hvordan tilhengerne selv forstår livssynet sitt, uten at du dermed hevder at det er sant. Det faglige utenfraperspektivet beskriver og analyserer tradisjonen utenfra. Ditt eget personlige ståsted hører hjemme i det personlige feltet, og det er noe du skal være bevisst, ikke la styre.
Å skille faglig fra personlig er et ideal og et krav, men vanskelig å innfri fullt ut. Ståstedet vårt kan påvirke ubevisst (Eidhamar, 2019). Nettopp derfor er vedvarende refleksjon over eget ståsted en kjerne i KRLE-lærerens profesjonalitet.
Fuglseth (2021) beskriver fire mulige posisjoner til sannhetsspørsmålet, og anbefaler den han kaller possibilisme: en åpen holdning som verken slår fast at én tradisjon er sann, avviser at noe kan være sant, eller hevder at alt er like sant. Den holder muligheten åpen for at noe kan være sant.
Skjønn og integritet
Ingen paragraf kan fortelle deg nøyaktig hva du skal svare eleven i kirkedøra. Grensene i § 14-7 er reelle, men også flytende, og religionsdidaktikere er ikke enige om hvor de går i hvert enkelt tilfelle.
Derfor hviler lærerrollen til sist på , evnen til å gjøre kloke valg i konkrete situasjoner (Hansen & Schjetne, 2021). Dette skjønnet er ingen privat synsing. Det er en yrkesetisk dømmekraft, forankret i fagkunnskap, i lovens rammer, og i lærerprofesjonens felles verdier (Utdanningsforbundet, 2012).
Skeie (2021) knytter denne profesjonsetikken tett til fagkunnskap og til en forskende holdning. Det er en lærer som stadig undersøker sin egen undervisning, også sitt eget ståsted, og justerer. Denne forskende holdningen kommer vi tilbake til senere i boka.
Yrkesetikk i KRLE er ikke et sett forbud, men en vedvarende, reflektert dømmekraft. Det er den dømmekraften resten av boka skal ruste deg til å bruke.
Svaret på «tror du på Gud, lærer?» finnes ikke i en regelbok. Det finnes i en lærer som har tenkt grundig gjennom rollen sin, kjenner rammene, og velger klokt i øyeblikket.