Fra reformasjonen til i dag

Mange reformasjoner

Kritikken av kirken i vest kulminerte i 1517, da Martin Luther offentliggjorde 95 teser mot avlatshandelen (Leppin, 2025). Reformasjonen delte vestkirken. Reformatorene kritiserte den skolastiske teologien og kirkens hierarki og la vekt på troen og Skriften. Ut av den kom de lutherske, de reformerte og de anglikanske kirkene, og radikale grupper som anabaptistene (Wolfe, 2022). Historikere taler derfor ofte om reformasjoner i flertall.

De lutherske kirkene fikk fotfeste i Norden og deler av Tyskland, de reformerte vokste fram etter Zwingli og Calvin, og den anglikanske kirken i England. Senere vokste frikirkene fram. Baptistene oppstod på 1600-tallet, metodismen i en vekkelse i Den engelske kirke på 1700-tallet, og pinsebevegelsen ved overgangen til 1900-tallet (Wolfe, 2022).

Boktrykkerkunsten gjorde det mulig å spre stridsskrifter, katekismer og bibler på folkets eget språk (Wolfe, 2022). Luther skilte mellom to regimenter. Kirken styrer med ordet og evangeliet, staten med sverdet og loven (Witte, 2022). I Danmark og Norge ble kongen kirkens øverste leder, slik kapittel 10 viser.

Konsilet i Trient

Den katolske kirken svarte med konsilet i Trient, som samlet seg i tre perioder fra desember 1545 til desember 1563. Konsilet slo fast at evangeliet blir overlevert både gjennom Skriften og tradisjonen, at det er sju sakramenter, at brødet og vinen forvandles til Kristi legeme og blod, og at rettferdiggjørelsen begynner med Guds nåde, men at de troende kan samarbeide med nåden gjennom gode gjerninger. Konsilet krevde også at biskopene skulle bo i bispedømmene sine, og at hvert bispedømme skulle ha et presteseminar (François, 2024). Denne fornyelsen kalles ofte katolsk reform eller motreformasjonen. Den gav en disiplinert kirke med sterk vekt på pavens myndighet, men også en kirke rik på kunst, arkitektur og liturgi (François, 2024).

Opplysning og vekkelse

På 1600- og 1700-tallet skilte filosofien lag med teologien og ble en egen kilde til fornuftig autoritet. Tenkere som Descartes, Spinoza og Locke bygde en teologi på fornuften alene, og Hume og Kant reiste kritiske spørsmål ved den. Samtidig la pietismen, metodismen og romantikken vekt på erfaring og følelse. John og Charles Wesley, George Whitefield og Jonathan Edwards var blant vekkelsens ledere (Wolfe, 2022). I Norge kom haugianismen og senere læstadianismen, som kapittel 10 forteller om.

Misjon og kolonialisme

På 1800-tallet vokste den moderne misjonsbevegelsen fram i Vesten. Kristendommens spredning fulgte i stor grad vestlig kolonimakt, og mange misjonærer gjorde sin egen kultur til en del av budskapet, som om den gjaldt for alle (Pachuau, 2024). Samarbeidet mellom misjonsselskapene nådde et høydepunkt på misjonskonferansen i Edinburgh i 1910, og det la grunnen for Kirkenes verdensråd (Pachuau, 2024).

Historien om misjonen er sammensatt. Den var vevd inn i kolonialismen, men kristendommen i Afrika, Asia og Latin-Amerika har også fått sine egne former (Pachuau, 2024). Kristendommen i Afrika vokste mye etter at landene ble selvstendige fra europeisk kolonistyre (Pachuau, 2024).

Tyngdepunktet flytter seg

Ved begynnelsen av 1900-tallet bodde omtrent 80 prosent av verdens kristne i Europa og Nord-Amerika. I det første tiåret av 2000-tallet bodde minst 60 prosent i det globale sør. Andelen kristne i verden var nesten den samme, rundt en tredjedel av befolkningen, men på hundre år ble kristendommen en verdensreligion i en ny forstand (Pachuau, 2024). Pinsebevegelsen og den karismatiske bevegelsen har preget den folkelige kristendommen i det globale sør sterkt (Pachuau, 2024).

Med denne endringen kom nye måter å tenke teologi på. Ordet kontekstualisering ble tatt i bruk på 1970-tallet, og kontekstuell teologi tar utgangspunkt i hvordan troen kan uttrykkes i en bestemt kultur og samfunnssituasjon. Frigjøringsteologi og inkulturasjon er eksempler (Pachuau, 2024).

Kirkene søker sammen

Den moderne økumeniske bevegelsen vokste ut av misjons- og ungdomsbevegelsene på 1800-tallet. Bevegelsen for tro og kirkeordning holdt sitt første møte i 1927, og Kirkenes verdensråd ble formet fra 1948. I 1982 kom dokumentet om dåp, nattverd og embete fra et møte i Lima, og samme år som Det annet vatikankonsil sluttet, i 1965, opphevet den katolske og den ortodokse kirken de gjensidige bannlysningene (Hietamäki, 2023).

Flere avtaler er viktige for Norge. Leuenbergkonkordien fra 1973 samler lutherske, reformerte og metodistiske kirker i Europa uten at de må gi opp sine bekjennelser. Porvooavtalen fra 1992 gir fullt kirkefellesskap mellom lutherske kirker i Norden og Baltikum og anglikanske kirker på De britiske øyer. I 1999 erklærte katolikker og lutheranere at læren deres om rettferdiggjørelsen ikke lenger rammes av fordømmelsene fra reformasjonstiden (Hietamäki, 2023).

Det annet vatikankonsil

Pave Johannes 23. kunngjorde konsilet i 1959, og det åpnet 11. oktober 1962. Etter at han døde i 1963, førte Paul 6. konsilet videre til det sluttet 8. desember 1965. Konsilet åpnet for mer bruk av folkespråket i messen og for at menigheten skulle delta mer aktivt. Det anerkjente at det finnes viktige kirkelige elementer også utenfor den katolske kirken, slo fast at kirken ikke forkaster noe som er sant og hellig i andre religioner, og bekreftet retten til religionsfrihet (Bosschaert, 2025).

Kristendommen i dag er mer mangfoldig enn noen gang, og den typiske kristne bor ikke i Europa.