Fra oldkirken til reformasjonen

Fra jødisk bevegelse til egen religion

Jesus virket i Galilea og Judea rundt år 30. De første som fulgte han, var jøder, og bevegelsen ble først sett som en retning innenfor jødedommen. Ifølge Apostlenes gjerninger var det i Antiokia tilhengerne første gang ble kalt kristne (Apg 11,26). De to første århundrene var en grunnleggingstid, da de kristne måtte finne ut hvem de var og hva de trodde (Wolfe, 2022). Paulus forkynte budskapet for både jøder og ikke-jøder (Keener, 2023), og menigheter vokste fram i byene rundt Middelhavet.

Denne begynnelsen har didaktisk betydning. Det gamle testamentet er en jødisk bok før det er en kristen bok, og Jesus var en jødisk lærer. Undervisning som presenterer jødedommen som kristendommens forstadium, gjør urett mot en levende religion. Forholdet mellom de to er et av de stedene der læreren må velge ordene sine med omhu.

Forfølgelser og martyrer

Romerske embetsmenn møtte ofte de kristne med likegyldighet eller forvirring. Forfølgelsene kom lenge fra lokal fiendtlighet, ikke fra én lov for hele riket. På 110-tallet svarte keiser Trajan på et brev fra stattholderen Plinius og fastsatte at kristne skulle straffes hvis de nektet å ære gudene og keiseren (Gassman, 2022). Keiser Nero gav de kristne skylden for brannen i Roma i år 64, og senere kristne regnet dette som den første forfølgelsen (Gassman, 2022).

Mot slutten av 249 gav keiser Decius den første ordren om at alle i hele riket skulle ofre til gudene, og folk fikk attester som viste at de hadde gjort det. Mange kristne gav etter, og det førte til strid om de kunne tas inn i kirken igjen. Under keiser Valerian ble biskop Cyprian av Kartago halshugget i 258. Den siste store forfølgelsen begynte under Diokletian i 303 (Gassman, 2022). De som døde for troen, ble kalt martyrer, av det greske ordet for vitne. Blant de kjente er martyrene i Lyon i 177, med Blandina (Gassman, 2022).

Konstantin

Keiser Konstantin kjempet under korsets tegn, og sammen med medkeiseren Licinius gav han i 313 alle religioner frihet. Etter at han hadde slått Licinius i 324, begrenset han de tradisjonelle kultene og forbød ofringer. Han tvang likevel ikke folk som ikke var kristne, til å delta i kristen gudstjeneste, og templene fikk stort sett stå (Gassman, 2022). Konstantin kalte også inn kirkemøtet i Nikea i 325 (Lyman, 2024). På under tre hundre år hadde en forfulgt minoritet blitt keiserens tro.

Sju kirkemøter

Etter hvert som kirken vokste, måtte den svare på hva den egentlig trodde om Gud og om Jesus. Svarene ble formulert på store kirkemøter, kalt konsiler. Sju slike kirkemøter mellom 325 og 787 slo fast læren som er felles for de fleste kirker. Kirkemøtene ble ofte kalt inn av keiseren, og teologene tok i bruk ord fra gresk filosofi for å sette ord på troen (Wolfe, 2022). Konsilet i Nikea i 325 og konsilet i Konstantinopel i 381 gav kirken den nikenske trosbekjennelsen (Lyman, 2024). Konsilet i Efesos i 431 kalte Maria Guds mor, Kalkedon i 451 slo fast at Kristus er én person med to naturer, og det sjuende konsilet, i Nikea i 787, forsvarte ærbødigheten for ikoner (Pawl, 2022).

Uenigheten om Kalkedon førte til at kirkene i Armenia, Egypt og Syria skilte lag med resten av kirken. I dag kalles de de orientalske ortodokse kirkene (Wolfe, 2022). Til samme familie hører de store ortodokse kirkene i Etiopia og Eritrea (Pew Research Center, 2017).

Kirkefedrene

Teologene i de første århundrene kalles kirkefedre. Blant de viktigste er Ignatius av Antiokia og Irenaeus i den tidligste tiden, og senere Athanasius, de kappadokiske fedrene Basilios, Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa, Johannes Krysostomos, Augustin og Hieronymus (Wolfe, 2022). Det var også i denne tiden at listen over bøkene i Det nye testamentet ble fastlagt, slik kapittel 2 viser.

Fra frihet til tvang

Etter Konstantin gikk keiserne gradvis fra å gi de kristne frihet til å forby de gamle kultene. Keiser Theodosius gav gjentatte lover mot de tradisjonelle ritene, selv om han håndhevet de forholdsvis mildt. Serapis-tempelet i Alexandria ble ødelagt i 391 eller 392. Keiser Justinian stengte i 529 i praksis undervisningen i Athen, og rundt 531 krevde han at alle undersåttene hans skulle døpes (Gassman, 2022). Kristendommen hadde gått fra å være forfulgt til selv å bruke statens makt mot andre.

Den samme religionen kan være minoritet i én tid og majoritet med makt i en annen.

Øst og vest skiller lag

I 1054 brøt kirken i øst og kirken i vest endelig med hverandre. Bruddet gjaldt en rekke teologiske spørsmål, og et av de viktigste var striden om pavens myndighet (Pew Research Center, 2017). Dette skismaet hadde lange røtter i språk, politikk og makt, og det gav to kirkefamilier som etter hvert ble atskilte kirker (Wolfe, 2022). Den ortodokse kirken har sitt historiske sentrum i Konstantinopel. Den katolske har sitt i Roma.

Klostre, katedraler og universiteter

Teologien i vest bygde videre på Augustin og ble preget av striden mellom paven og de verdslige herskerne, av bruddet med øst, av reformbevegelser og av møtet med islam. Klosterordenene, som begynte med Benedikt på 500-tallet, var sentrale. Fra 1000-tallet vokste universitetene fram, og der ble teologien drevet som kommentar og disputas, en metode som kalles skolastikk. Gjenoppdagelsen av Aristoteles gjorde det mulig å bygge store systemer, som hos Thomas Aquinas. Ved siden av skolastikerne stod mystikere som Bernhard av Clairvaux, Hildegard av Bingen og Julian av Norwich (Wolfe, 2022).

Pilegrimer og korsfarere

Allerede fra 300-tallet ble Jerusalem et viktig mål for pilegrimsreiser, ikke minst etter at keiser Konstantins mor Helena reiste dit. Ortodokse pilegrimer søkte til Det hellige land og til Konstantinopel, helt til byen ble erobret av osmanene i 1453. I vest reiste pilegrimene til Roma, Santiago de Compostela og Canterbury. Med korstogene ble pilegrimsreiser og krig knyttet sammen (Bellefeuille-Frost, 2025). Korstogene er et av de tydeligste eksemplene på at kristendommen har tjent militær og økonomisk makt (Reed mfl., 2024). Norge fikk sitt eget pilegrimsmål ved Olavs grav i Nidaros, som kapittel 10 forteller om.

Mot reformasjonen

Kritikken av kirken i vest vokste gjennom senmiddelalderen og kulminerte i 1517, da Martin Luther offentliggjorde 95 teser mot avlatshandelen (Leppin, 2025). Det er der kapittel 9 tar over.