Tro og lære

Den læremessige dimensjonen

Ifølge læren om treenigheten er Gud tre personer, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, i ett guddommelig vesen. Konsilet i Nikea i 325 slo fast at Sønnen er «av samme vesen» som Faderen, mot Arius, som mente at Sønnen var skapt. Konsilet i Konstantinopel i 381 bekreftet Nikea og utdypet læren om Den hellige ånd. Derfor er den trosbekjennelsen som i dag kalles den nikenske, egentlig den senere teksten fra 381, den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen (Lyman, 2024; Wolfe, 2022), og den deles av katolske, ortodokse og de fleste protestantiske kirker. Mange elever opplever treenigheten som et regnestykke som ikke går opp. Det kan være nyttig å vise at også kristne teologer har strevd med å sette ord på den, og at læren ble formulert for å holde fast ved to ting samtidig. Gud er én, og Jesus og Ånden er ikke mindre enn Gud.

Inkarnasjonen, at Gud ble menneske i Jesus, er den andre bærende læresetningen, og den er nærmere beskrevet i kapittel 3. Den henger sammen med den tredje, frelsesbudskapet. Det er her kristendommens kjerne ligger, og det er også her retningene skiller lag.

Frelsesbudskapet

Hele den kristne troen kan leses som et svar på ett spørsmål. Hva har Gud gjort for å gjenopprette forholdet til mennesket, og hva betyr det for den enkelte? Kristen teologi beskriver Gud som skaper, forløser og fullender av verden, og svaret er knyttet til Jesu liv, død og oppstandelse (Wolfe, 2022). Læren om frelse kalles soteriologi. Den har alltid drøftet hvordan frelsen er vunnet, hvordan mennesket tar imot den, og om alle eller bare noen blir frelst (Wolfe, 2022). For å forstå forskjellene mellom retningene må læreren kjenne budskapet godt. Det er ikke nok å si at «Jesus døde for våre synder». Elevene trenger å forstå hva kristne mener med det, hva det betyr for håpet deres, og hva det krever av de.

Hvorfor trenger mennesket frelse?

Utgangspunktet er menneskesynet. Mennesket er skapt i Guds bilde og til fellesskap med Gud. Synden har skadet både bildet og kallet. Mennesket brøt fellesskapet med Gud og har siden vært fanget i det onde (Wolfe, 2022). Synd er i denne forståelsen ikke først og fremst enkelthandlinger, men et brudd i forholdet til Gud.

Læren om arvesynden sier at alle mennesker er født inn i dette bruddet. Den katolske kirken lærer at mennesket lever i en fallen tilstand, uten den opprinnelige helligheten og rettferdigheten det var skapt til (Torrance, 2024). I vestlig kristendom har det vært vanlig å knytte syndefallet til en historisk handling av de første menneskene, og denne forståelsen er fortsatt utbredt. Andre leser fortellingen om Adam og Eva som en fortelling som uttrykker en sannhet om alle menneskers fremmedgjøring fra Gud, uten at den beskriver en historisk hendelse (Torrance, 2024). Den augustinske forståelsen av arvesynden er særlig vestlig, og den har aldri vært delt av alle kristne (Torrance, 2024).

Sammen med synden kommer døden. I kristen forståelse er døden ikke bare en naturlig slutt, men også et uttrykk for bruddet med Gud. Frelse betyr derfor både tilgivelse for synden, et nytt forhold til Gud og seier over døden.

Hensikten med Jesu død

Forsoning betyr at et ødelagt fellesskap mellom Gud og mennesket blir gjenopprettet. Ifølge kristen tro ble Sønnen menneske, døde på korset til menneskenes beste og stod opp fra de døde, og slik ble forholdet til Gud gjenopprettet (Wolfe, 2022). Hos Paulus er det Gud som forsoner. Bibelforskere understreker at Gud er den som handler, mens mennesket og verden er de som blir forsonet. Mennesket skaffer seg ikke forsoning gjennom bønner, gjerninger eller offer (Saarinen, 2022).

Hvordan Jesu død skaper forsoning, har kristne teologer forklart på flere måter. Den svenske biskopen Gustaf Aulén delte forklaringene i tre hovedtyper, og inndelingen hans har preget forskningen siden (Aulén, 1931; Johnson, 2023).

• Seier over ondskapens makter. Jesus beseirer synden, døden og djevelen. Aulén kalte dette den klassiske forståelsen og mente den var den eldste (Johnson, 2023).
• Stedfortredelse og soning. Anselm av Canterbury forklarte på 1000-tallet at Gud krever enten soning eller straff for at hans ære skal bli opprettholdt i skaperverket. Kristus gir denne soningen på menneskenes vegne. Reformatorene bygde videre på tanken. Calvin regnes ofte som en sentral skikkelse for læren om at Kristus bærer straffen i menneskenes sted, selv om han ikke brukte det uttrykket (Johnson, 2023).
• Guds kjærlighet vist fram. Peter Abelard (1079–1142) la vekt på at Kristi død viser Guds kjærlighet og forandrer mennesket. Modellen kalles ofte moralsk påvirkning, men kan også beskrives som overbevisende kjærlighet (Fiddes, 2023).

Nyere forskning har kritisert Aulén for å sette modellene for skarpt opp mot hverandre. Hos de fleste teologer gjennom historien finnes flere av motivene samtidig (Johnson, 2023). Læren om stedfortredende straff er også blitt kritisert. Kritikerne mener blant annet at skyld ikke kan overføres fra én person til en annen, at det er moralsk problematisk at en uskyldig blir straffet, og at bildet kan få skadelige følger i kristent liv (Johnson, 2023). Lignende kritikk er rettet mot modellen om Guds kjærlighet, fordi den kan oppfordre de svake til å finne seg i overgrep (Fiddes, 2023). Forsvarerne svarer at Bibelens tekster om Guds rettferdighet og forsoning må tas på alvor (Johnson, 2023). For læreren er det viktig å vite at dette er levende teologiske debatter, også innenfor kirkene.

Felles for alle modellene er at Jesu død ikke forstås som en ulykke eller et justismord alene, men som noe Gud gjør. Korset blir dermed kristendommens sentrale symbol, og langfredag og påskedag står i sentrum av kirkeåret.

Oppstandelsen og håpet

Uten oppstandelsen ville korset vært et nederlag. Jesu oppstandelse er et forvarsel om at alle skal stå opp, og historien venter på dom og fullendelse når Kristus kommer igjen (Wolfe, 2022). Den nikenske trosbekjennelsen uttrykker dette når den sier at kristne venter de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden (Ticciati, 2023). Læren om de siste ting kalles eskatologi. Den handler om død, dom, himmel og helvete, om hva det evige livet er, og om hva som skjer med de døde før gjenkomsten (Wolfe, 2022).

Spørsmålene er ikke avgjort. Teologer har diskutert om alle eller bare noen skal stå opp til frelse, og om oppstandelsen gjelder bare mennesker eller hele skaperverket (Ticciati, 2023). Mange teologer har også strevd med forholdet mellom bildene av helvete og tanken om at evig straff kan være urettferdig (Wolfe, 2022). Den vestlige kirken utviklet i middelalderen læren om skjærsilden, en midlertidig renselse mellom døden og dommen for de som dør i Guds nåde, men ikke er fullt renset. Læren ble slått fast på konsilene i Lyon i 1245 og 1274 og bekreftet i Firenze og Trient. Bønn og messer for de døde hørte med, og avlaten ble knyttet til den. Reformatorene avviste læren, og de fleste ortodokse teologer har vært skeptiske til tanken om et eget renselsessted (Moreira, 2023).

For mange kristne er håpet det viktigste ved troen. Det gir trøst ved dødsfall, mening i lidelse og mot til å arbeide for en bedre verden.

Hvordan får mennesket del i frelsen?

Her går de store skillelinjene. Ordet nåde betyr at Gud gir noe mennesket ikke har fortjent. Læren om rettferdiggjørelsen handler om hvordan mennesket blir rettferdig for Gud. Den kan forstås på tre måter. Mennesket blir erklært rettferdig og får synden tilgitt, mennesket blir faktisk gjort rettferdig, eller mennesket blir innlemmet i Kristus (Thomas, 2023). Uenighet om dette har ført til kirkesplittelser som fortsatt består.

• Luthersk. Luther la vekt på at mennesket blir erklært rettferdig av Gud. Rettferdigheten kommer utenfra, ved at Gud tilregner mennesket Kristi rettferdighet. Det skjer ved tro alene, som noe mennesket tar imot, ikke ved egne gjerninger (Thomas, 2023).
• Reformert. Også reformert teologi lærer at mennesket blir erklært rettferdig, men legger mer vekt på at tro og gjerninger ikke kan skilles fra hverandre (Thomas, 2023).
• Katolsk. Konsilet i Trient slo fast i 1547 at ingen kan bli rettferdiggjort ved egne gjerninger uten Guds nåde, og at nåden kommer først. Menneskets vilje samarbeider med nåden. Rettferdiggjørelsen er både tilgivelse og fornyelse, og den kan vokse (Thomas, 2023).
• Ortodoks. Den ortodokse kirken har holdt fast ved kirkefedrenes lære om at tro formet av kjærlighet rettferdiggjør (Thomas, 2023). Frelse forstås som teosis, at mennesket får del i Guds liv, og her har ortodokse og lutherske teologer i nyere tid funnet felles grunn (Davison, 2024). Også i vestlig teologi blir teosis i dag ofte beskrevet som selve målet for forsoningen (Johnson, 2023).

Striden om rettferdiggjørelsen var selve kjernen i reformasjonen. I 1999 undertegnet Det lutherske verdensforbund og Den katolske kirken en felleserklæring om rettferdiggjørelsen. Der står det at mennesket blir godtatt av Gud ved nåde alene, i tro på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av egen fortjeneste (Det lutherske verdensforbund & Den katolske kirke, 1999). Erklæringen fjerner de gjensidige fordømmelsene fra 1500-tallet, og flere andre kirkesamfunn har senere sluttet seg til den. Kritikere på begge sider mener likevel at den dekker over forskjeller som fortsatt finnes (Thomas, 2023).

Hva frelsen krever

Frelsen forstås som en gave, men den har følger for livet. Felleserklæringen sier at den som er rettferdiggjort, lever av troen, og at troen er virksom i kjærlighet (Det lutherske verdensforbund & Den katolske kirke, 1999). Det første kravet er omvendelse, å vende seg bort fra synden og til Gud, og tro, å stole på Guds løfte. Dåpen markerer at mennesket får del i frelsen og blir en del av kirken, og nattverden holder fellesskapet med Kristus ved like. Det andre er et nytt liv. Den kristne skal følge Jesus, elske Gud og sin neste, tilgi som Gud har tilgitt og ta vare på de svake. Kirkene forstår forholdet mellom tro og gjerninger ulikt, men ingen av de mener at troen kan være uten følger for livet. I luthersk tradisjon er de gode gjerningene en frukt av troen, ikke en betingelse for frelsen. I katolsk og ortodoks tradisjon er livet i nåden en vei der mennesket vokser i hellighet (Thomas, 2023).

Kristendommens frelsesbudskap kan sammenfattes slik. Gud kommer mennesket i møte i Jesus, bærer det mennesket ikke kan bære, og åpner en vei til liv som ikke ender i døden.

Tre nivåer

Alt i dette kapitlet hører til tradisjonsnivået. På gruppenivået velger menighetene hvilke fortellinger og bud som får mest plass. På individnivået kan mange kristne ikke gjøre rede for treenigheten, og mange som går i kirken, er usikre på hva de tror om oppstandelsen. Dette er levd religion (McGuire, 2008). Når boka Kristne retninger beskriver læren i hver retning, er det derfor alltid tradisjonen som beskrives. Den enkelte katolikk, ortodokse eller pinsevenn kan tro og leve annerledes.