Gudstjeneste og kirkeår

Den rituelle dimensjonen. Gudstjenesten

Ordet liturgi kommer av gresk leitourgia, et arbeid som gjøres for og på vegne av folket. I ortodokse kirker brukes ordet mest om søndagens guddommelige liturgi, mens katolske, anglikanske og en del protestantiske kirker bruker det om all rituell gudstjeneste. Gudstjeneste i vid forstand omfatter hele livet til de troende, men den samlede gudstjenesten er det bildet mange har av kirken (Morrill, 2024). Allerede rundt år 150 beskrev Justin Martyr en søndagsgudstjeneste med samling, lesninger, preken, bønner, fredshilsen, brød og vin som ble båret fram og delt, og gaver til de fattige. Det mønsteret går igjen i mange kirker i dag, med en samling, en orddel med lesninger og preken, og et måltid ved bordet (Morrill, 2024). I Den norske kirke heter søndagens samling hovedgudstjeneste. Den er menighetens hovedsamling på søn- og helligdager, og når den feires i fullstendig form, kalles den høymesse. Ordningen begynner med samling og ordet og avsluttes med sendelse (Den norske kirke, 2020).

Bønn

Bønn er en tale til Gud, og i kristen forståelse er den alltid et svar på at Gud har tatt det første skrittet. Kristne ber om noe for seg selv og for andre, de lovpriser, takker, klager og bekjenner synd og tro. Fadervår, som Jesus lærte disiplene sine, er den bønnen nesten alle kristne har felles (Sarot, 2024). Ellers varierer bønnelivet. I ortodoks tradisjon gjentar mange Jesusbønnen igjen og igjen. Katolikker ber rosenkransen, der bønnene telles på en kjede og knyttes til hendelser i Jesu liv. I klostrene bes tidebønnene, med Salmenes bok som kjerne. I pinsebevegelsen er tungetale en viktig form for bønn. Katolske og ortodokse kirker legger størst vekt på den felles bønnen i gudstjenesten, mens protestantismen ofte har lagt mer vekt på den personlige bønnen (Sarot, 2024).

Sakramenter og hellige handlinger

Et sakrament er en hellig handling der kristne tror at Guds nåde blir gitt gjennom et ytre tegn. Den latinske kirken samlet seg i middelalderen om sju sakramenter, nemlig dåp, ferming, nattverd, bot, sykesalving, ordinasjon og ekteskap, og de ortodokse kirkene har tilsvarende handlinger. Reformatorene på 1500-tallet begrenset sakramentene til dåp og nattverd, fordi de mente bare disse to var innstiftet av Kristus i Skriften (Morrill, 2024). De ortodokse kaller sakramentene mysterier. Kirker som avviser barnedåp, bruker gjerne ordet forordning i stedet. Da er dåpen et synlig vitnesbyrd om troen og et tegn på lydighet mot Kristus, ikke et middel for nåden (Heller, 2023). Modell 5.1 viser hvordan autoritet, kirkestyre, sakramenter og gudstjeneste varierer mellom de største retningene.

Retningene blir beskrevet nærmere i boka Kristne retninger.

Kirkeåret

Kirkeåret vokste fram gradvis, og det tok nesten 800 år før det fikk sin grunnform. Det eldste er søndagen. Allerede mot slutten av det første århundret var søndagen den foretrukne dagen for gudstjeneste, og hver søndag feirer oppstandelsen. Julen er sikkert belagt fra år 354, adventstiden vokste fram på 400- og 500-tallet, og treenighetssøndagen kom først på 1300-tallet (Knowles Wallace, 2023). I vestlige kirker begynner kirkeåret første søndag i advent, mens det ortodokse kirkeåret begynner 1. september. Advent ser både tilbake på løftene om Jesu fødsel og fram mot Kristi gjenkomst. Åpenbaringstiden minnes vismennenes besøk, Jesu dåp og det første underet i Kana. Fastetiden er en tid for bot, bønn, faste og gaver til de fattige, og den forberedte en gang dåpskandidatene til påskedåpen. Pinsen handler om Den hellige ånd (Knowles Wallace, 2023). Perioden etter pinse kalles i mange kirker den alminnelige tiden, fordi søndagene telles med ordenstall (Knowles Wallace, 2023).

Fargene i kirken har også en historie. Fram til minst 300-tallet var hvitt den eneste liturgiske fargen. Mot slutten av 1100-tallet nevnte pave Innocens 3. hvitt, rødt, svart og grønt som de faste fargene, og senere kom fiolett og andre farger til (Knowles Wallace, 2023).

Påsken er kirkeårets høydepunkt. Den stille uke følger det siste dramaet fra palmesøndag, via det siste måltidet og korsfestelsen, til oppstandelsen. Evangeliene legger det siste måltidet til tiden rundt den jødiske pesach, og en tidlig gruppe kristne feiret påske samme dag som pesach. Konsilet i Nikea i 325 fastsatte at påskedag skal være første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Noen ortodokse kirker bruker fortsatt den julianske kalenderen, og derfor faller vestlig og ortodoks påske bare av og til på samme dag (Knowles Wallace, 2023). Kirkeåret er mer enn en kalender. Når kirken går gjennom de samme høytidene år etter år, former det troen, slik prinsippet lex orandi, lex credendi uttrykker. Det betyr at loven for bønnen er loven for troen (Knowles Wallace, 2023).