Jesus

Evangeliene som kilder

Ingen person i historien har fått så mye oppmerksomhet som Jesus fra Nasaret, men kildene til livet hans er få. Evangeliene i Det nye testamentet er de eneste kildene som virkelig har historisk materiale om han. De er antikke biografier, skrevet med et teologisk mål og for å forsvare troen (Bond, 2024). Det betyr ikke at de er uten historisk verdi. Det betyr at de må leses med kunnskap om hva slags tekster de er.

Evangeliene forteller ikke det samme på alle punkter. Det ser vi tydelig i fortellingene om hvordan Jesus ble dømt. Hos Markus står Jesus alene og taus, og hans siste ord er «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». Lukas framstiller han som en martyr som tilgir de som korsfester han, og hos Johannes er det Pilatus som egentlig blir dømt (Bond, 2024).

Kilder utenfor Bibelen

Den jødiske historieskriveren Josefus nevner Jesus i et avsnitt som kristne avskrivere senere har lagt mye til. Uten tilleggene kan kjernen i teksten gå tilbake til Josefus selv, og den knytter Jesu død både til Pilatus og til jødiske ledere. Den romerske historikeren Tacitus skriver at Kristus ble henrettet under keiser Tiberius av prokurator Pontius Pilatus. Det bekrefter evangeliene, men tilfører ikke noe nytt (Bond, 2024). Senere kristne skrifter som Peters evangelium og Pilatusakter er avhengige av evangeliene eller er legender (Bond, 2024).

Senere ble det skrevet en rekke apokryfe evangelier, som Tomasevangeliet og Jakobs protevangelium (Nicklas, 2023). De fleste tilhører andre sjangrer enn de fire evangeliene i Bibelen og ligner mer på romaner eller samlinger av utsagn (Keener, 2023).

En jødisk lærer i Galilea

Jesus virket i Galilea og Judea rundt år 30. De første som fulgte han, var jøder, og bevegelsen ble først sett som en retning innenfor jødedommen. Ifølge Markusevangeliet forkynte han at Guds rike var kommet nær, og kalte folk til å vende om og tro på det gode budskapet (Mark 1,15). Han holdt sitt eget kongedømme skjult, delvis for å unngå konflikt med Roma, og ble henrettet som «jødenes konge» (Keener, 2023).

Judea ble en romersk provins i år 6 og ble styrt av en prefekt. Pontius Pilatus var den femte og hadde makten fra 26 til tidlig i 37. Bare Roma kunne dømme noen til døden. Pilatus bodde vanligvis i Caesarea ved kysten og kom til Jerusalem under høytidene, når store folkemengder kunne skape uro. Ypperstepresten Kaifas satt fra 19 til 37 og var utnevnt av romerne (Bond, 2024).

Hva historikerne kan si om Jesu død

Historikeren Helen Bond oppsummerer det mange forskere mener er sannsynlig. Jesus dro til Jerusalem under påsken, red inn i byen og skapte uro på tempelplassen. Det var trolig symbolske handlinger, men hva de betydde, er det uenighet om. Jødiske ledere fra overklassen var trolig med på å få han arrestert, og romerne henrettet han. Korsfestelse var en romersk straff. En formell rettssak for jødiske myndigheter er lite sannsynlig. Mer sannsynlig er et kort forhør hos ypperstepresten for å bestemme hva Pilatus skulle få høre. Anklagen var trolig at Jesus gjorde krav på å være konge, noe Pilatus ville se som en politisk trussel (Bond, 2024).

Fortellingen om at Pilatus pleide å løslate en fange ved påsken, og om Barabbas, er tvilsom. Fariseerne spilte trolig ingen rolle i Jesu død. At de framstilles så negativt i evangeliene, speiler sannsynligvis konflikter mellom Jesu etterfølgere og andre jøder etter Jesu død (Bond, 2024).

Et farlig vers

Evangeliene gjør den jødiske ledelsen til den viktigste drivkraften bak Jesu død, og Matteus lar folkemengden rope «Hans blod skal komme over oss og over barna våre» (Bond, 2024). Slike vers ble brukt til å anklage hele det jødiske folket for å ha drept Jesus, og dette var en av røttene til kristen jødefiendtlighet. På Det annet vatikankonsil avviste den katolske kirken i 1965 påstanden om at jødene er skyldige i Guds død (Bosschaert, 2025).

Når elevene leser påskefortellingen, trenger de også historien om hvordan den er blitt brukt.

Den salvede

Det nye testamentet omtaler Jesus fra Nasaret som Kristus, av det greske Christos, som betyr «den salvede». I Det gamle testamentet ble konger, prester og profeter salvet. Reformatoren Jean Calvin bygde på dette da han beskrev Jesus som profet, prest og konge. Som profet viser han Guds vilje, som prest forsoner han menneskene med Gud, og som konge leder og beskytter han de troende. Læren om Kristi tre embeter står sterkest i den reformerte tradisjonen, mens lutherske teologer oftest har talt om to embeter, konge og prest (Jones, 2026).

Oppstandelsen

Påstanden om at Jesus stod opp fra de døde, er den sentrale historiske påstanden i Det nye testamentet (Wolfe, 2022). Etter oppstandelsen forkynte disiplene at Jesus er Herre. Det var en fortsettelse av Jesu eget budskap om Guds rike, men nå med svar på hvem kongen var, og hva korset betydde (Keener, 2023). Historikere kan beskrive at de første kristne trodde på oppstandelsen, og hvordan troen preget de. Om oppstandelsen skjedde, er et spørsmål om tro, ikke noe historiefaget kan avgjøre.

Sann Gud og sant menneske

Inkarnasjonen, at Gud ble menneske i Jesus, er sammen med treenighetslæren den læren som definerer de kristne kirkene som fellesskap. Trosbekjennelsen fra 381 sier at Jesus Kristus «steg ned fra himmelen» og «ble menneske» (Moser, 2024).

Spørsmålet om hvordan Jesus kan være både Gud og menneske, ble drøftet på flere konsiler. Konsilet i Efesos i 431 fordømte Nestorius og godtok at Maria kalles Theotokos, Guds mor. Konsilet i Kalkedon i 451 slo fast at Kristus er én person med to naturer, en guddommelig og en menneskelig, og at naturene verken er blandet eller atskilt. Senere kirkemøter, i 553 og i 680 og 681, bygde videre på dette, og det sjuende, i Nikea i 787, forsvarte ærbødigheten for hellige bilder (Pawl, 2022). Uenigheten om Kalkedon førte til at de orientalske ortodokse kirkene skilte lag med resten av kirken (Wolfe, 2022).

Hvorfor døde Jesus?

Jesus kan selv ha regnet med en voldelig død og forstått den ut fra Skriftene, for eksempel tekstene om den rettferdige som lider. De første kristne tolket døden hans på mange måter. Paulus så den som soning for synd, Markus som en løsepenge, Lukas som den lidende tjeneren hos Jesaja og Johannes som den gode hyrden som gir livet for sauene. Nattverden, der kristne minnes Jesu siste timer, bidro til å utvikle disse tolkningene (Bond, 2024). Hvordan kirkene forklarer dette i dag, er tema i kapittel 4 om frelsesbudskapet.