Bibelen

Et bibliotek mellom to permer

Bibelen er ikke én bok, men en samling av mange bøker skrevet over lang tid. Den kristne bibelen har to deler. Det gamle testamentet forteller om skapelsen, om Israels folk og om Guds pakt med folket, og det inneholder lover, fortellinger, bønner, visdom og profetier. Det nye testamentet leser Israels historie i lys av Jesus og består av fire evangelier, Apostlenes gjerninger, 21 brev og Johannes’ åpenbaring (Wolfe, 2022).

Det gamle testamentet kan deles på to måter. Den ene følger jødisk tradisjon og deler bøkene i Loven, Profetene og Skriftene. Den andre deler de i Mosebøkene, de historiske bøkene, visdomsbøkene og profetbøkene (Wolfe, 2022). Den hebraiske bibelen består av 24 skriftruller. I kristne bibler er de delt opp i 39 bøker. Navnene på de tre delene, Torah, Neviim og Ketuvim, gir til sammen forkortelsen Tanakh (Watkins, 2023). Profetiske og apokalyptiske tekster utgjør omtrent en fjerdedel av Det gamle testamentet, og kristne har ofte lest de som tekster som peker fram mot Jesus. Salmene har formet kristen bønn mer enn nesten noen andre tekster (Wolfe, 2022).

Det gamle testamentet er en jødisk bok før det er en kristen bok.

Hvordan kanon ble til

En samling bøker som en kirke regner som Den hellige skrift, kalles en kanon. Den hebraiske kanon var godt etablert i det andre århundret før vår tidsregning, selv om det fortsatt var diskusjon om Skriftene inn i det første århundret (Watkins, 2023). Når Jesus i Matteusevangeliet viser til Skriftene, kaller han de «loven og profetene» (Matt 5,17).

Mange tror at keiser Konstantin og konsilet i Nikea i 325 bestemte hvilke bøker som skulle stå i Det nye testamentet. Det stemmer ikke. Prosessen var lengre og mer uoversiktlig. De fire evangeliene, og bare de, ble brukt som Skrift fra begynnelsen. Rundt år 140 forkastet Marcion Det gamle testamentet og de fleste skriftene fra apostlene, og det kan ha fått kirken til å gjøre tydeligere hvilke bøker som gjaldt. Den eldste listen som er bevart, den såkalte muratoriske kanon, mangler blant annet Hebreerbrevet, Jakobs brev og Peters brev (Watkins, 2023).

Sju skrifter ble ikke godtatt like raskt overalt, nemlig Hebreerbrevet, Jakobs brev, Andre Petersbrev, Andre og Tredje Johannesbrev, Judas’ brev og Åpenbaringen. Den første listen over nøyaktig de 27 bøkene finnes i et påskebrev fra biskop Athanasius i Alexandria i 367. Kriteriene var blant annet at skriftet kom fra en apostel eller fra en av apostlenes nære medarbeidere, som Markus og Lukas, og at det stemte med apostlenes lære (Watkins, 2023).

Ulike bibler i ulike kirker

Alle kirker har de samme 27 bøkene i Det nye testamentet, men de er ikke enige om Det gamle (Watkins, 2023). Katolske bibler har med de deuterokanoniske bøkene, og den ortodokse kanon har noen bøker til. Bøkene ble skrevet fra omtrent 200-tallet før vår tidsregning, og ingen av de store jødiske gruppene regnet de som kanoniske. Kirkefaren Hieronymus avviste de som Skrift, men tok noen av de med i sin latinske oversettelse. Augustin mente at kirken skulle godta de, og den ortodokse kirken har fulgt han. Luther plasserte bøkene mellom testamentene med en overskrift om at de ikke er likestilt med Skriften, mens Calvin avviste de helt. Calvins syn ble det vanlige blant protestanter (Watkins, 2023). Konsilet i Trient godkjente i 1546 en liste som tok med bøkene fra den greske oversettelsen Septuaginta som ikke står i den hebraiske bibelen (François, 2024). En protestantisk bibel har derfor 66 bøker, 39 i Det gamle og 27 i Det nye testamentet.

Ved siden av kanon finnes kristne apokryfer. Det er skrifter utenfor kanon som har en tydelig forbindelse til bibelske tekster, som evangelier, apostelgjerninger, brev og åpenbaringer. Tomasevangeliet er en samling av 114 utsagn uten noen fortelling rundt, og Jakobs protevangelium handler om Maria og Jesu fødsel. Begge er trolig fra 100-tallet (Nicklas, 2023). Selv om skriftene ikke kom med i kanon, ble mange av de lest mye. Motiver fra Jakobs protevangelium og fortellingen om Veronikas svetteduk finnes i kristen kunst, og noen av tekstene ble lest i gudstjenesten på helgendager (Nicklas, 2023).

Den store fortellingen

Kristendommen er først og fremst en fortelling. Lest som én sammenhengende fortelling begynner Bibelen med at Gud skaper verden og mennesket, fortsetter med syndefallet og med Guds pakt med Israels folk, og når sitt midtpunkt i Jesu liv, død og oppstandelse. Den fortsetter med pinsedagen, da Ånden ble gitt og den første menigheten ble til, og ender med løftet om en ny himmel og en ny jord. Mange kristne forstår sitt eget liv som en del av denne fortellingen.

Kristen teologi har lest de to testamentene som én kanon der Jesus oppfyller både skapelsen og Israels historie. Prestetjeneste, offer og kongedømme i Det gamle testamentet blir lest som noe som peker fram mot Kristus. Personer som Adam og Moses blir lest som forbilder for Kristus. Dette kalles typologi (Wolfe, 2022).

Mange sjangrer

Bibelen inneholder historiske tekster, lover, visdomsord, fortellinger, bønner, profetier og visjoner. Lover og visdomstekster er blitt lest som kilder til moralsk og sosial tenkning, mens hele bøker som Job og Jona er fortellinger som tar opp store spørsmål. Bønnene, med lovsang, klage og takk, finnes særlig i Salmenes bok, Jobs bok og Klagesangene. I Det nye testamentet er det særlig Jesu lignelser som har formet kristen kunst og undervisning, og Fadervår står i sentrum for kristen fromhet. Johannes’ åpenbaring skildrer de siste tingene, med Kristi gjenkomst som høydepunkt (Wolfe, 2022).

Fortellingene leses ulikt. Noen leser de bokstavelig, andre som bilder og fortolkninger, og de fleste et sted imellom. Det er dessuten fortellingene, ikke læren, elevene oftest kjenner, fra juleevangeliet, påskefortellingen og lignelsene om den barmhjertige samaritan og den bortkomne sønnen.

Evangeliene

Det greske ordet euangelion ble i antikken brukt om alle slags gode nyheter, som en seier i krig eller i idrett, eller at en ny keiser hadde kommet til makten. De første kristne brukte ordet i entall om det de mente var den beste nyheten av alle, at Jesus døde og stod opp for å frelse menneskene (Keener, 2023). Et evangelium er dermed både et budskap og en bok.

Forskerne regner i dag evangeliene som antikke biografier, en sjanger som samler seg om én hovedperson. Allerede Justin Martyr kalte de apostlenes «minneskrifter» midt på 100-tallet. Markus er det eldste evangeliet som er bevart, skrevet innen omtrent førti år etter at Jesus ble henrettet. Matteus og Lukas skrev trolig innen et par tiår etter Markus og følger innholdet hos han tett (Keener, 2023). Disse tre kalles de synoptiske evangeliene. Markus dateres vanligvis til 70-årene, Matteus til 80-årene og Lukas til tiden fra 80-årene til tidlig på 100-tallet. Johannesevangeliet er annerledes, og forskerne er uenige om når det ble skrevet. De fleste mener nå at Johannes kjente Markus (Bond, 2024).

Paulus og de første brevene

Paulus’ brev viser hva de første kristne forkynte. I Første korinterbrev sammenfatter han budskapet slik at Kristus døde for våre synder, ble begravet, stod opp den tredje dagen og viste seg for vitner, alt etter Skriftene (1 Kor 15,3–5). Paulus sier at de første apostlene forkynte det samme (Keener, 2023). For Paulus gjaldt budskapet både jøder og ikke-jøder (Keener, 2023), og det er en av grunnene til at kristendommen vokste ut av jødedommen og ble en egen religion. Det kommer kapittel 8 tilbake til.

Fire skriftsanser

I middelalderen leste kristne Bibelen på flere plan samtidig. Thomas Aquinas skilte mellom den bokstavelige meningen og tre åndelige meninger, den allegoriske, den moralske og den som peker mot de siste tingene. Den bokstavelige meningen styrte de andre, men den betydde ikke nødvendigvis at teksten kom med historiske påstander (Briggs, 2023). Én tekst kunne dermed bære flere meninger på en gang.

Bibelforskningen

På 1700-tallet begynte forskerne å spørre etter hva tekstene betydde da de ble skrevet, og hvem som skrev de. Spørsmålet om bokstavelig mening ble et spørsmål om historiske fakta (Briggs, 2023). Denne historisk-kritiske metoden fungerer godt der vi vet mye om bakgrunnen, som for Paulus’ brev, men dårligere der vi vet lite om forfattere og tid, som for store deler av Det gamle testamentet. Forskerne skilte mellom hva en tekst betydde og hva den betyr, og overlot det siste til predikanter og den enkelte leser (Briggs, 2023). Senere har nye tilnærminger satt leseren i sentrum. Frigjøringsteologiske, feministiske og postkoloniale lesninger tar utgangspunkt i hvem leseren er og hvor hen står (Briggs, 2023).

Den katolske kirken tok forskningen inn i sin egen lære på Det annet vatikankonsil. Dokumentet Dei Verbum fra 1965 ser åpenbaringen som en dialog og tar historisk-kritisk bibelforskning i bruk (Bosschaert, 2025).

Skriften og tradisjonen

Ingen leser Bibelen helt alene. Kirkens tradisjon former hvordan Skriften blir lest, og tanken om en leser som leser helt fritt, er stort sett en illusjon (Briggs, 2023). Kirkene har likevel ulike svar på hvor tungt tradisjonen skal veie. Reformatorene la vekt på troen og Skriften og kritiserte kirkens hierarki (Wolfe, 2022). Konsilet i Trient svarte at evangeliet blir overlevert både gjennom Skriften og gjennom den apostoliske tradisjonen, og erklærte den latinske oversettelsen Vulgata for autoritativ i kirkens offentlige bruk (François, 2024). Mange protestantiske syn på Bibelen står ikke i offisielle dokumenter, men bygger på delte overbevisninger. Unntak er bekjennelser som Heidelbergkatekismen fra 1563 og Chicagoerklæringen om Bibelens ufeilbarlighet fra 1978, som er skrevet av konservative evangelikale (Briggs, 2023).

Bibelen har også vært brukt til å holde mennesker nede. Den er brukt til å forsvare apartheid og til å diskriminere kvinner, og derfor regner mange etikere i dag feministiske, økologiske og postkoloniale lesninger som nødvendige korrektiver (Reed mfl., 2024). Debatten om slaveriet i USA viser hvordan uenighet om bibeltolkning kan bli en krise for en hel kirke (Briggs, 2023).

Bibelen i Norge

Det Norske Bibelselskap ble grunnlagt i 1816 for å spre Den hellige skrift. Den første norske bibeloversettelsen på riksmål kom i 1904 og ble revidert i 1930 (Beckmann, 2019). Biskop Eivind Berggrav tok initiativ til en ny oversettelse allerede i 1939. Han ville først fornye språket i den gamle oversettelsen og deretter lage en ny oversettelse fra grunnspråkene. Den første fasen ble Det nye testamente oversatt for ungdom i 1959, og den andre ble kirkebibelen fra 1978 (Beckmann, 2019). Med Bibel 2011 gikk Bibelselskapet noen skritt tilbake mot en mer ordrett oversettelse (Beckmann, 2019).

Bibelselskapet har hatt den klart største delen av bibelsalget i Norge, og oversettelsene er derfor «Bibelen» for de fleste nordmenn. Det gir makt. En oversettelse kan bare ha én ordlyd, og oversetterne må velge mellom hensyn. Et kontroversielt valg kan føre til at færre trossamfunn tar oversettelsen i bruk, og forskeren Morten Beckmann mener derfor at en god oversettelse bør bevare den åpenheten for tolkning som grunnteksten har (Beckmann, 2019).