Kristendommen i dag

Et navn som peker på en person

En niendeklasse får i oppgave å skrive ned det første de tenker på når de hører ordet kristendom. Lappene på tavla forteller mye. Der står kirke, jul, Jesus, bestemor, korset, konfirmasjon og regler. Ingen skriver Etiopia, Brasil eller Nigeria. Likevel er det der en stor del av verdens kristne bor i dag. Elevenes bilde av religionen er formet av den kristendommen de ser rundt seg, og det er et godt sted å begynne. Men det er bare et sted å begynne.

Kristendom er en monoteistisk religion og verdens største religion (Hackett mfl., 2025). Navnet er knyttet til én person. Det nye testamentet omtaler Jesus fra Nasaret som Kristus, av det greske Christos, som betyr «den salvede». Kjernen i troen er at Jesus er Guds sønn og verdens frelser. Det som skiller kristendommen fra andre religioner, er ikke først og fremst et sett regler eller en hellig bok, men hva de kristne sier om denne personen.

Hvor de kristne er

Pew Research Center anslår at det var 2,3 milliarder kristne i verden i 2020. Det er flere enn ti år tidligere, men andelen av verdens befolkning falt fra 31 til 29 prosent, mest fordi mange som vokser opp som kristne, slutter å regne seg som religiøse (Hackett mfl., 2025). Samtidig har kristendommens geografi forandret seg. I 2020 bodde 31 prosent av alle kristne i Afrika sør for Sahara, 24 prosent i Latin-Amerika og Karibia og 22 prosent i Europa. Afrika sør for Sahara har dermed gått forbi Europa som regionen med flest kristne.

Den typiske kristne i dag er ikke en nordmann i en hvit trekirke, men en ung afrikaner eller latinamerikaner.

For læreren har dette en konsekvens. Kompetansemålet etter 10. trinn ber elevene utforske sentrale trekk ved kristendom «og deres utbredelse i dag» (Utdanningsdirektoratet, 2026). Utbredelsen er ikke en tabell som kommer til slutt. Den forandrer hva som er sentrale trekk. En pinsemenighet i Lagos, en ortodoks liturgi i Addis Abeba og en høymesse i Kristiansand er tre uttrykk for den samme religionen.

Familier av kirker

Kristendommen er delt i flere store kirkefamilier. Omtrent halvparten av alle kristne er katolikker, 37 prosent hører til protestantiske kirker i vid forstand, og 12 prosent til de ortodokse kirkene (Pew Research Center, 2011). Ved siden av disse står de orientalske ortodokse kirkene, som skilte lag med resten av kirken etter konsilet i Kalkedon i 451 (Wolfe, 2022), og pinsebevegelsen, som vokste fram rundt år 1900 og i dag er sterkest i det globale sør (Vondey, 2023). Modell 1.1 viser hvordan familiene henger sammen.

Tre nivåer i én religion

Religionsviteren Friedrich Max Müller sa om sitt fag at «den som kjenner én, kjenner ingen» (Bøe & Kalvig, 2020, s. 15). Han mente at vi trenger sammenligning for å forstå religion. Det samme gjelder innenfor én religion. Den som bare kjenner kristendommen fra sin egen kirke, kjenner den dårlig. Jacksons tre nivåer gir læreren et redskap for dette (Jackson, 1997). Tradisjonen er den store helheten med sine tekster og sin historie. Gruppen er kirkesamfunnet eller menigheten. Individet er den enkelte kristne med sitt eget forhold til troen. Når en elev sier «kristne tror at», er det nesten alltid ett av nivåene som blir snakket om som om det var alle tre.

Hvorfor trenger vi en modell?

En religion kan beskrives på mange måter. Noen lærebøker begynner med læren, andre med historien, og atter andre med høytidene. Det vi begynner med, påvirker hvilket bilde leseren får av religionen. Den som bare beskriver læren, får lett fram en religion av tanker, mens den som bare beskriver høytidene, får fram en religion av skikker. Religionsforskeren Bruce Lincoln har påpekt at enhver definisjon som setter ett aspekt eller én dimensjon i sentrum, gjør noen religioner normale og lar andre bli usynlige (Bøe & Kalvig, 2020, s. 70). Denne boka bruker derfor den samme analysemodellen for alle de kristne retningene, slik at de kan beskrives på en måte som gjør de sammenlignbare, uten at én retning blir målestokken for de andre.

Smarts sju dimensjoner

Den britiske religionsforskeren Ninian Smart (1927–2001) utviklet en modell der religioner beskrives gjennom sju dimensjoner. I boka Dimensions of the Sacred fra 1996 gir han hver av de et eget kapittel (Smart, 1996). Smarts dimensjoner er

• den rituelle eller praktiske dimensjonen, gudstjenester, bønn, høytider og livsriter
• den fortellende eller mytiske dimensjonen, de hellige fortellingene og skriftene
• den læremessige eller filosofiske dimensjonen, læren slik den er formulert i bekjennelser og teologi
• den etiske og rettslige dimensjonen, bud, regler og idealer for livet
• den erfaringsmessige og følelsesmessige dimensjonen, det de troende opplever, som glede, ærefrykt, trøst eller anger
• den sosiale eller organisatoriske dimensjonen, fellesskapet, ledelsen og forholdet til samfunnet
• den materielle dimensjonen, bygninger, bilder, gjenstander og hellige steder

Dimensjonene vektlegges ulikt i ulike religioner og retninger. I en ortodoks kirke er den materielle og rituelle dimensjonen svært synlig, mens erfaringsdimensjonen står i sentrum i en pinsemenighet. Modellen gjør slike forskjeller synlige uten å rangere de. I denne boka legger vi i tillegg vekt på historien, fordi den forklarer hvorfor dimensjonene har fått den formen de har i dag. Historien får to egne kapitler i denne boka.

Jacksons tolkende tilnærming

Smart beskriver hva en religion består av. Den britiske religionsdidaktikeren Robert Jackson spør hvordan vi kan forstå og fremstille religion på en måte som er rettferdig mot de som lever i den. Svaret hans er den tolkende tilnærmingen, også kalt den fortolkende tilnærmingen (Jackson, 1997). Den bygger på antropologen Clifford Geertz og ser læreren som en tolk som formidler en verden som ikke er hans eller hennes egen. Jackson samler tilnærmingen i tre nøkkelbegreper, representasjon, tolkning og refleksivitet (Jackson, 2016).

Representasjon

Det første begrepet handler om hvordan en religion blir fremstilt. Religioner blir ofte presentert som lukkede systemer der alle tror og gjør det samme, og det indre mangfoldet blir borte (Jackson, 2016). For å motvirke dette skiller Jackson mellom tre nivåer. Jacksons tre nivåer er tradisjonen, gruppen og individet (Jackson, 1997). Hver av Smarts dimensjoner finnes på alle tre nivåene. Kirkeåret er for eksempel et mønster i tradisjonen, en bestemt måte å feire på i en menighet, og et personlig forhold til jul og påske hos den enkelte. Når vi kombinerer Smart og Jackson, får vi et rutenett med dimensjoner og nivåer, slik modell 1.2 viser.

Tolkning

Det andre begrepet handler om hvordan elevene forstår det de møter. Jackson beskriver tolkning som en aktivitet der elevene sammenligner de troendes ord og begreper med de nærmeste ordene og begrepene de selv har, for å komme så nær de troendes egen mening som mulig (Jackson, 2016). Når en ortodoks kristen sier at ikonet er et vindu mot himmelen, kan eleven spørre seg hva i sitt eget liv som ligner. Kanskje et bilde av en avdød besteforelder, som er mer enn papir og farger. Sammenligningen viser både likhet og forskjell, og eleven forstår mer enn ved å lære en definisjon. Tolkningen beveger seg også mellom delene og helheten. Én persons fortelling gir mening i lys av menigheten og tradisjonen, og tradisjonen blir forståelig gjennom de enkelte menneskene.

Refleksivitet

Det tredje begrepet handler om hva arbeidet gjør med eleven. Ifølge Jackson gir refleksiviteten elevene tre muligheter (Jackson, 2016). De kan se sitt eget livssyn på nytt i lys av det de har lært, noe Jackson kaller oppbyggelse, på engelsk edification. De kan vurdere ideene de har studert kritisk og med avstand. Og de kan vurdere selve metodene de har brukt for å forstå andres mening. Det siste er like viktig for læreren som for eleven. Hvilke kilder har vi brukt, og hvem har fått beskrive retningen?

Smart gir kartet. Jackson minner oss om at kartet er tegnet av noen, at det skal leses sammen med de som bor i landskapet, og at den som leser det, selv blir forandret.

Tre redskaper til

Analysemodellen bruker også tre redskaper vi kjenner fra før, og alle tre henger tett sammen med Jacksons tilnærming. Det første er perspektivmodellen, som skiller mellom et faglig innenfra- og utenfraperspektiv (Eidhamar, 2019). For hver retning ser vi derfor også på hvordan den forstår seg selv. Det andre er levd religion, som minner om at det mennesker gjør og opplever i hverdagen, ikke alltid følger læren (McGuire, 2008). Det tredje er definisjonsmakt. Læreplanen i KRLE ber elevene reflektere kritisk over kilder, normer og definisjonsmakt (Utdanningsdirektoratet, 2026). Hvem som får bestemme hva som er «ekte» kristendom, er selv et faglig spørsmål.

Slik er boka bygd opp

Kapittel 1 gir en oversikt over kristendommen i dag og presenterer analysemodellen. Kapittel 2 og 3 handler om Bibelen og om Jesus, og kapittel 4 om troen og læren, med frelsesbudskapet i sentrum. Kapittel 5 og 6 tar for seg den rituelle dimensjonen, med gudstjeneste, sakramenter, kirkeår og livsriter, og kapittel 7 tar for seg etikken. Kapittel 8 og 9 følger kristendommens historie fra oldkirken til i dag. Kapittel 10 handler om kristendommen i norsk historie og kultur, og kapittel 11 om kristendom i klasserommet. De ulike kirkene og retningene får en egen bok i serien, Kristne retninger, og modellene blir forklart grundigere i Å studere religion.